Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (1844–1933) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.

Liv og virke Bakgrunn Jean-Baptiste Fallize ble født i landsbyen Bettelange i Villers-la-Bonne-Eau i Belgia til luxembourgske foreldre. Han var sønn av garveren Jean Fallize og hans hustru Thérèse Peffer.Burgerlijke stand van Villers-la-Bonne-Eau: geboorten 1844: akte 22. Foreldrene hans var opprinnelig fra Storhertugdømmet Luxembourg og returnerte til sitt land ikke lenge etter hans fødsel, og slo seg ned i Arsdorf. I 1850 startet de et garveri i Harlingen.{Jean Malget, "Johann Olav Fallize, Apostolischer Vikar von Norwegen und Spitzbergen", Hémecht, 35e jaargang (1983), nr. 4, p.613-634; 36e jaargang (1984), nr. 1, p.51-78 en nr. 3, p.415-456.

Han fullførte sine prestestudier ved seminaret Germanicum i Roma 1866–1872. Hans bror Michel Fallize ble også prest. Prest Jean-Baptiste ble presteviet i Laterankirken den 8. april 1871. Hans første oppdrag var som viserektor ved presteseminaret i Luxembourg. Biskop Nicolas Adames av Luxembourg sendte ham snart ut i første linje for å forfekte katolske prinsipper inn i pressen og den allmene offentlighet.

Han var politisk engasjert, og var en av redaktørene for «Luxemburger Volksblatt» fra 1874. For å kunne få enda smidigere våpen for de kirkelige interesser i den politiske dagskamp, delte han dette bladet i to, hvorav det ene, «Luxemburger Sonntagsblatt» (som han redigerte fra 1876), ble viet det rent oppbyggelige, mens det annet, «Luxemburger Volksblatt», ble mer politisk, og grep inn i de daglige stridsspørsmål med åpent visir på Kirkens side.

Etter noen tid ble han i 1876 forflyttet (vel egentlig flyttet vekk?) fra der i landet der ting skjedde og til sognestilling i Pintch En velvillig ment nekrolog fra 1933 uttrykker dette videre slik:

«Hans uimotstridelige dyktighet skaffet ham mange motstandere, hvis motstand imidlertid ofte bundet mer i smålig misundelse mot den fremragende begavelse enn i virkelig meningsforskjell — men ikke desto mindre lykkedes det disse motstandere å få manøvrert frem en «deportasjon» av den allerede kjente journalist i form av hans utnevnelse til sogneprest i Pintsch, et stort, men noget forsømt kall, som efter deres beregning vilde kreve den samvittighetsfulle prests hele arbeidskraft, så man slapp å se hans overlegne gode artikler, som alltid vakte opsikt og interesserte.Man hadde imidlertid ikke regnet med hans evne til å vinne medarbeidere hvor han kom. Det lykkedes ham hurtig å danne en kreds av brukbare og dyktige hjelpere, og snart var Pintsch et mønstersogn og blev ved å være det de fem år han virket der — mens Fallize selv kunde ofre sig for sin skribentvirksomhet med uforminsket styrke, til og med være redaktør for et av landets innflytelsesrikeste blade.»[https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%c3%85rganger/1933/1933_44.pdf Tidsskriftet St Olav, 44/1933, 2. november 1933, Biskop Fallize in memoriam

I 1881 ble han valgt inn i Luxembourgs riksdag, og flyttet til hovedstaden. Av hensyn til hans politiske embete ble han economus (ansvarlig for økonomi og logistikk) i bispedømmet Luxembourg i 1884. Året etter grunnla han St. Pauls trykkeri.

Årene 1884-1887 redigerte han Luxemburger Wort.

Apostolisk prefekt for Norge Den 6. februar 1887 utnevnte pave Leo XIII ham til apostolisk prefekt for Norge, og han ankom Oslo den 18. mai samme år for å ta prefekturet i besittelse. Den 22. april 1891 ble han norsk statsborger.

Apostolisk vikar for Norge, biskop Norge ble oppgradert til apostolisk vikariat 11. mars 1892, og Fallize ble dermed forfremmet til apostolisk vikar. Mens en prefekt normalt ikke er biskop, skal en vikar være det, og han ble derfor konsekrert som titulærbiskop av Elusa den 19. mars 1892. Konsekrasjonen ble foretatt i Roma på Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe av kardinal Paul Ludolf Melchers; medkonsekrerende var Victor-Jean-Joseph-Marie van den Branden de Reeth som var hjelpebiskop i Mechelen, og titulærerkebiskop Tancredo Fausti.

Den 18. mai 1912 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og den 31. i samme måned ble han pavelig tronassistent og romersk greve.

Den 21. juni 1922 fikk han innvilget avskjed på grunn av alder og sykdom. Han ble den 9. oktober utnevnt til titulærerkebiskop av Khalkis, og bosatte seg i Bergen fram til april 1923, da han vendte hjem til Luxembourg.

Han døde i St. Zithaklosteret i hovedstaden den 23. oktober 1933, og ble begravet fra katedralen i Luxembourg.

Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760 Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786 Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817 Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819 Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837 Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849 Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858 Biskop Johannes Olav Fallize'' (1844-1933) *1892fallize, lest 26. desember 2020

Referanser

Eksterne lenker Hans biografi på katolsk.no

Kategori:Luxembourgske katolske biskoper Kategori:Luxembourgske katolske biskoper utenfor hjemlandet Kategori:Linjen Rebiba Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden Kategori:Nordmenn født i Belgia Kategori:Personer fra distriktet Bastogne Kategori:Personer fra kantonen Wiltz Kategori:Luxembourgske forfattere