Eventyr

thumb|Peter Christen Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn med typisk romantisk praktbind i gulltrykk på brun sjirting Eventyr eller folkeeventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig og har ukjent opphavsperson kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste formen for diktning. Opprinnelsen til eventyrene er ofte ikke kjent, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. Mennesker har sannsynligvis fortalt eventyr lenge før skrivekunsten, og lenge før trykkekunstens tid. Etter at skriften gjorde sitt inntog har eventyr også blitt overlevert i tekst.

Etter som eventyrene er overført muntlig i generasjoner finnes de i flere varianter.

På 1800-tallet ble eventyrene samlet inn og skrevet ned som en del av nasjonalromantikken. Blant de mest kjente innsamlerne er Brødrene Grimm i Tyskland, Evald Tang Kristensen i Danmark, Zacharias Topelius i Finland og Asbjørnsen og Moe i Norge.

Eventyrtradisjonen Det finnes lange og mangfoldige eventyrtradisjoner i Asia, med røtter flere tusen år tilbake. Eventyr har gjennom historien fungert både som underholdning og som formidling av normer, verdier og praktisk livskunnskap.

Gjennom muntlig overlevering har fortellingene blitt tilpasset ulike samfunn og kulturer, men mange har et tydelig moralsk innhold. Helter som Askeladden lykkes gjerne fordi de viser kløkt, mot og hjelpsomhet, og blir belønnet for disse egenskapene.

Asia Flere asiatiske kulturer har utviklet egne former for folkeeventyr, fabler og mytiske fortellinger. Disse har ofte moralske, filosofiske eller religiøse temaer og formidler visdom gjennom symbolikk og fortellinger. Den mest kjente eventyrsamlingen fra regionen er Tusen og en natt, en samling fortellinger fra middelalderen bundet sammen av en rammefortelling.

India har en av verdens eldste dokumenterte eventyrtradisjoner. Panchatantra, en samling fabler og eventyr, dateres av enkelte forskere til omkring 200 f.Kr., men bygger trolig på eldre muntlige tradisjoner. En annen sentral samling er Kathasaritsagara fra 1100-tallet, som har påvirket senere fortellertradisjoner i Asia, Midtøsten og Europa. Kinesiske eventyr vektlegger ofte moral, rettferdighet, respekt for foreldre og buddhistisk visdom. Japanske eventyr er preget av naturmystikk, åndeverdenen og respekt for forfedre, og inneholder ofte yōkai og kami. Koreanske eventyr kombinerer gjerne buddhistisk symbolikk med humor og moralske budskap. I Sør- og Øst-Asia ble eventyrene brukt til å formidle praktisk visdom, lederidealer og moralske læresetninger. I Midtøsten fikk Tusen og en natt stor betydning som litterær og kulturell tradisjon, der rammefortellingen også ga rom for samfunnskritikk.

miniatyr|Eventyr fra Kathasaritsagara miniatyr|Hans og Grete miniatyr|Kvitebjørn kong Valemon

Afrika Afrika har også en omfattende eventyrtradisjon med røtter i muntlig fortellerkunst. Eventyrene har vært en viktig del av kultur, oppdragelse og samfunnsliv i flere afrikanske samfunn. De fortelles tradisjonelt rundt bålet, der fortelleren gjerne bruker sang, rytme og dans, og publikum deltar aktivt. Dyr spiller en sentral rolle, ofte som lurefigurer som overlistar større og sterkere motstandere. Fortellingene forklarer naturfenomener, skildrer sosiale normer og formidler moralske og praktiske læresetninger. Mange afrikanske eventyr har blitt videreført i karibisk og afroamerikansk folklore. Et kjent eksempel er den vestafrikanske lurefiguren Anansi, som også forekommer i fortellertradisjonene på Jamaica og i USA.

Amerika Blant urfolk i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika finnes det en rik muntlig fortellertradisjon med eventyr, myter og legender. Fortellingene er overlevert gjennom generasjoner og er nært knyttet til natur, kosmologi og kulturell identitet. Kjente skikkelser er Coyote, en lurefigur i flere nordamerikanske urfolkstradisjoner, særlig blant navahoer og caddo, Bestemor Edderkopp i tradisjonene til blant andre hopi og navaho, og Bøffelkvinnen, som i lakota-tradisjonen lærer menneskene å leve i balanse med naturen.

Øst-Europa Øst-Europa har en lang eventyrtradisjon med røtter i slavisk folketro, ortodoks kristendom og førkristen mytologi. Fortellingene har blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner og finnes i mange varianter i blant annet Russland, Polen, Ukraina, Romania, Bulgaria og de baltiske statene. De handler ofte om moralske prøvelser og reiser gjennom symbolske verdener, og benytter fortellergrep som tretallsloven, magiske hjelpere og overnaturlige vesener.

Sør-Europa har også en rik eventyrtradisjon med røtter i antikk mytologi, middelalderens folklore og muntlig fortellerkunst. Den italienske forfatteren Giambattista Basile samlet på 1600-tallet eventyr i Lo cunto de li cunti, en av Europas eldste eventyrsamlinger. Italienske folkeeventyr er ofte preget av humor, listige helter og moralske prøvelser. I Hellas eksisterer både en tradisjon knyttet til den klassiske mytologien med skikkelser som Zevs og Herakles, og en folkelig eventyrtradisjon fra bysantinsk og osmansk tid. Portugisiske eventyr har ofte motiver fra sjøfart og reiser, mens spanske eventyr kombinerer kristen symbolikk, maurisk påvirkning og lokal folklore. Regioner som Galicia og Andalucía har egne tradisjoner med hekser, ånder og helgener.

Nord-Europa Eventyrtradisjonene i Nord-Europa har mange fellestrekk, men også regionale særpreg. Fortellingene er overlevert muntlig gjennom århundrer og foregår gjerne i en tidløs og stedløs verden som samtidig gjenspeiler natur- og samfunnsforholdene der de ble fortalt. Innledninger som «Det var en gang» og avslutninger som «Snipp, snapp, snute» finnes i ulike former i store deler av Europa. Gjennomgående skikkelser er helten, skurken, hjelperen og den vise gamle. Helten er ofte den svakeste eller minst sannsynlige vinneren, men lykkes ved hjelp av kløkt, mot eller vennlighet. Magiske gjenstander og overnaturlige vesener er vanlige innslag, og fortellingene formidler ofte moralske budskap eller samfunnskritikk gjennom humor og symbolikk. Troll, hekser, drager, alver og talende dyr forekommer i mange europeiske eventyr, men med ulik utbredelse fra region til region.

Skandinavia I Skandinavia utviklet eventyrtradisjonen seg i bondesamfunnene, der fortellingene ble formidlet muntlig som en del av dagliglivet. Eventyrene fungerte både som underholdning og som formidling av normer, verdier og praktisk livsvisdom. Samtidig bidro de til å bevare lokale fortellertradisjoner, språkformer og kulturelle særtrekk.

Norge Norske eventyr gjenspeiler norsk natur og samfunn, med handling lagt til fjell, skoger, setrer, fossefall og dalfører. Trollene holder til i fjellene, og heltene må ofte krysse elver, skoger og fjell på veien mot målet. Dyr med menneskelige egenskaper er vanlige, som i fortellingene om Bukkene Bruse og reven og bjørnen. Trollene fremstilles gjerne som store, sterke og farlige, men blir som regel overlistet av helten. Norske eventyr er også preget av humor og inneholder tidvis kritikk av øvrighetspersoner som futen, presten og kongens menn. Selv om handlingen vanligvis er lagt til en tidløs og stedløs verden, finnes det også eventyr med tilknytning til konkrete steder, som Trollet på Hedalskogen og Kvitebjørn kong Valemon.

Eventyrtradisjonene varierer mellom landsdelene i Norge. På Østlandet er mange fortellinger knyttet til skog, gårdsliv og underjordiske vesener. På Sørlandet preges tradisjonen av kystkultur, sjøfart og fortellinger om draugen, havfolk og forlis, ofte med kristne motiver. På Vestlandet har fjord- og fjellandskapet gitt opphav til fortellinger om troll, fjellvetter og naturkrefter. Trøndelag er kjent for eventyr med humor, listige helter og fortellinger om underjordiske og lokale troll.

I Nord-Norge er eventyrene ofte knyttet til overlevelse, naturens krefter og respekt for det ukjente. Samisk fortellertradisjon omfatter både egne eventyr og samiske varianter av fortellinger som er kjent fra andre deler av Norge. Tradisjonene varierer mellom ulike samiske språk- og kulturområder, og mellom kyst- og innlandsområder. Nordsamisk tradisjon er den best dokumenterte og omfatter blant annet skikkelser som Stallo, Stiika-Piera, draugen og dyrenes stammor. Sørsamisk tradisjon har egne fortellinger og skikkelser, blant annet Sølvbruden og Solskatten, med motiver knyttet til reindrift, flyttemønstre og fjellandskap. Østsamisk tradisjon er mindre kjent, men omfatter fortellinger som Reinen med gylne horn og Rimne-Kales, og viser påvirkning fra russisk og finsk fortellerkultur. Sjøsamiske eventyr er knyttet til fiske, havet og skikkelser som draugen, marmæla og havormen, mens innlandssamiske eventyr i større grad handler om reindrift, jakt, underjordiske vesener og Stallo.

Samiske og kvenske eventyr Samiske eventyr skiller seg fra den øvrige norske eventyrtradisjonen ved at de gjenspeiler samisk kultur, verdensforståelse og forholdet til naturen. Fortellingene er ofte knyttet til bestemte steder og personer og legger vekt på respekt for naturen, dyr og andre levende vesener. Relasjonen mellom de levende og de døde har en mer fremtredende plass enn i mange andre norske eventyr. Som i den øvrige norske tradisjonen spiller dyr, natur og naturfenomener, blant annet nordlyset, en sentral rolle.

Den kvenske eventyrtradisjonen har røtter i finsk og nordskandinavisk folklore, men har også egne fortellinger og skikkelser. Dyr som bjørn, rev, katt og hare går igjen, og mange fortellinger handler om samarbeid, kløkt og fellesskap. Tradisjonen er i hovedsak muntlig og kjennetegnes av rytme, sang og aktiv deltakelse fra tilhørerne.

Eventyrtyper

Eventyr kan deles inn i flere hovedtyper etter innhold, oppbygning og motivkrets.

Dyreeventyr

Dyreeventyr er fortellinger der dyr snakker og opptrer som mennesker. Bjørn, rev og ulv er blant de vanligste skikkelsene. I norske dyreeventyr fungerer dyrene ofte som symboler på ulike samfunnsgrupper eller menneskelige egenskaper. Bjørnen kunne for eksempel omtales som «han far sjøl i stua», en hentydning til presten, mens reven kunne sies å snakke «dansk», som en sorenskriver.

Blant de lengre dyreeventyrene er Revenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Undereventyr

Undereventyr er de mest omfattende og eventyrlige fortellingene. Et gjennomgående trekk er at hovedpersonen reiser til en «sekundær verden», for eksempel «over havet», «under jorda» eller til et fjernt land. Der må helten eller heltinnen løse oppgaver og gjennomgå prøvelser. Utfallet avhenger ofte av råd eller hjelp fra overnaturlige hjelpere, gjerne forheksede dyr.

I enkelte fortellinger er det den sekundære verdenen som oppsøker menneskenes verden. Ved slutten av fortellingen vender hovedpersonen tilbake med ny innsikt eller erfaring. På engelsk betegnes denne eventyrtypen ofte som fairy tales, en betegnelse som viser til Faerie og den overnaturlige verdenen.

Novelleeventyr

Novelleeventyr har en oppbygning som minner om undereventyr ved at de ofte er lange og består av flere episoder. Til forskjell fra undereventyrene inneholder de få eller ingen overnaturlige innslag.

Temaene kan være konflikter med øvrigheten, samliv eller menneskelige relasjoner. Blant de mest kjente norske novelleeventyrene er Presten og klokkeren, Prinsessen som ingen kunne målbinde og Askeladden som fikk kongsdatteren til å løgste seg.

Skjemteeventyr