Mariakirken er en langkirke med basilikaform fra 1180 i Bergen. Kirken gikk til innpå 1800-tallet også under navnet Tyskekirken, ettersom den i flere hundre år var kirke for de tyske hanseatene på Bryggen. Kirken ligger ved nordenden av Øvregaten, bak den nordligste delen av Bryggen i byens historiske sentrum. Den er den eldste intakte bygningen i Bergen. Den utmerker seg med en prekestol fra 1677, et alterskap fra 1400-tallet og en storslått romansk portal.
Mariakirken har to vesttårn som ellers bare ble brukt i domkirker og var spesielt for en sognekirke i norsk middelalder. Skipet, det vil si hovedrommet, er romansk og koret gotisk. Med 200 sitteplasser (antall sitteplasser er justert etter renoveringen 2015) er det den minste av de tre bevarte middelalderkirkene i Bergen. Domkirken og Korskirken er så endret at deres middelalderske form er vanskelig å påvise. I tillegg er tårnfoten og korkapellet fra Nonneseter bevart. Rester av øvrige middelalderkirker er påvist ved utgraving eller er forsvunnet.
Historie miniatyr|venstre|Horisontalsnitt, blyanttegning, Georg Andreas Bull, 1855.
Tomt og omgivelser i middelalderen Tidlig i middelalderen, omtrent ved slutten av vikingtiden, gikk Vågens strandlinje minst 100 meter lenger inn enn i moderne tid, noen steder nesten til Øvregaten. Kjøpmannsgårdene på Bryggen ble bygget stadig lenger ut i Vågen slik at bryggekanten ble skjøvet stadig lenger unna Øvregaten og slik at området mellom gaten og sjøen var mye smalere i middelalderen.
Mariakirken ble reist på en morenebanke knapt 45 meter fra sjøen og kirkegården gikk nesten til fjæren omtrent der Bryggens Museum slutter mot øst. Mariakirken raget i middelalderen trolig høyt over den lave trehusbebyggelsen og handelsbodene langs Øvregaten og dannet det visuelle endepunktet for byens hovedgate. Den ligger ved nordenden av Øvregaten som er like gammel som byen og var byens gate, Strete, i middelalderen. I middelalderen var Mariakirken skilt fra kongsgården på Holmen av det fuktige området Veisan som senere ble gjenfylt.
Bergen oppsto som by på nord/øst-siden av Vågen rett før år 1000. Historiker Bernt Lorentzen antok at byens kjerneområde var ved Mariakirken og at byen ekspanderte mot Vågsbunnen med Korskirken, mens forskningen til middelalderhistorikerne Narve Bjørgo og Knut Helle tyder på at byen vokste frem på disse to stedene samtidig. På slutten av 1100-tallet var det nesten sammenhengende bebyggelse mellom Holmen og Vetrlidsallmenningen. Rundt år 1300 strakk tettbebyggelsen seg til Domkirken. Hovedtrekkene i byplan og gateløp i området er nesten det samme i moderne tid som på 1100-tallet.
Kirker i Bergen i middelalderen
På det meste var det i tiden omkring Svartedauden 20 kirker i Bergen og Bergen var den klart største byen i Norge med omkring innbyggere. De første kirkebyggene i Norge, trolig også i Bergen, var av tre. De første steinkirkene i Norge var knyttet til bispesetene i Nidaros og Bergen. Kirkelederne foretrakk steinkirker, men disse var langt dyrere og krevende å oppfør enn trekirker. Bergens første steinkirke var Kristkirken på Holmen. De middelalderske steinkirkene i Bergen ble hovedsakelig oppført i perioden 1120–1180 og bare 3 av disse eksisterer (Mariakirken, Korskirken og Domkirken). I tillegg er tårnfoten fra Nonneseter klosterkirke bevart, klosteret lå utenfor byen.
Arkitekturhistoriker Hans-Emil Lidén antok at Korskirken og Mariakirken var byens opprinnelige hovedkirker. Begge ble etter normen orientert øst-vest, de ble bygget på et frittliggende, fremskutt og flatt område ved Vågen. De hadde store kirkegårder, og øvrig bebyggelse og ferdsel innrettet seg etter kirkebyggene. Til sammenligning var Peterskirken liten, med liten kirkegård, tilpasset bebyggelse, eiendomsgrenser og gaten, og ikke orientert øst-vest.
Nikolaikirken nevnes første gang i Heimskringla (Snorres kongesagaer) i forbindelse med hendelser omkring 1160 og er den første Bergens-kirken som nevnes i sagaene.Bergenskartet lest 4. mai 2013. Byloven tyder på at Nikolaikirken hadde et offisielt preg og den kan ha vært en hovedkirke i Bergens tidlige historie.
Like vest for Mariakirken var den lille Lavranskirken (10 x 8,4 meter, en av byens minste) og 60 meter sør for Mariakirken var Peterskirken (rester utgravd ved Schøtstuene).
De fleste middelalderkirkene i Bergen hadde enkel rektangulær grunnplan uten særskilt utbygg for koret. Mariakirken, og trolig Kristkirken, var de eneste med basilikaform. I middelalderen var trolig Kristkirken størst (40 meter lang etter utvidelsen av koret), mens Korskirken var 39 meter lang. Mikaelskirken kan ha vært omkring 35 meter. Domkirken (Olavskirken i Vågsbunnen, da en fransiskanerkirke) er over 60 meter etter utvidelse.
Mariakirkegården var i byens første tingsted (frem til 1300-tallet) og Maria gildeskåle (forsamlingslokale) lå like ved. Byloven av 1276 nevner Maria gildeskåle som sete for lagretten. Mariakirkens sogn er omtalt i kildene første gang i 1390. Kirken ble overført til kongen etter at den siste tyske handelsstue var avviklet. Det ble holdt gudstjenester på tysk til 1868. St. Marias sogn (opprettet i 1874) omfattet nordlige del av Øvregaten og sidegater.
Opprinnelse og middelalder
Utgravinger i 1974 under kirkegulvet avdekket grunnmur og spor av et eldre bygg, trolig en kirke. Kvadersteinene rundt portalen i nordre sideskip er av ujevn størrelse og form, og Hans-Emil Lidén antok at disse steinene er gjenbrukt fra et eldre bygg. Studier av byggematerialer og utførelse har påvist tre byggetrinn i primærbygget: (1) eldste del av koret og sideskipsmurene til portalen på sørsiden, (2) bygging av tårnpilarene og arbeid på vestfronten, (3) fullføring med bygging av midtskipets øvre deler og tårnene.
Mariakirken regnes som den eldste intakte bygningen i Bergen. Øystein Ekroll omtaler Mariakirken og Korskirken som jevngamle. Begge kirkebyggene regnes å være ferdige før begivenhetene omtalt i Sverres saga i 1181. Korskirken på sin side har vært skadet av branner flere ganger og lite av det opprinnelige er bevart. Mariakirken derimot har unngått de fleste branner siden middelalderen og har således vært lite endret siden 1270. Bygget ble skadet ved brannen i 1198 og brannen i 1248.
Ifølge arkitekturhistoriker Ole Egil Eide ble Mariakirken antagelig påbegynt noe etter Korskirken. Oppføring av Mariakirken ble innledet omkring 1140, mens Korskirken ifølge Eide trolig ble påbegynt i 1120 og var ferdig i 1150. Det er påvist store mengder kleberfliser på tomten noe som tyder på at kvadersteinene ble finhugget på byggeplassen.
Det er ikke kjent hvem som bygget Mariakirken. Stilistiske elementer tyder på inspirasjon fra Nord-Italia eller Rhinens omland via Lund domkirke der stenhoggere fra kontinentet har kommet. Andre ornamenter er typiske for engelske bygg på 1100-tallet. Dette kan bety kirken er oppført i to perioder eller det kan bety at arbeidere fra forskjellige områder har arbeidet sammen.
Etter brannen i 1198 fikk skipet trolig krysshvelv og korets hvelv ble trolig bygget opp på nytt i endret form. Veggene ble delvis revet og bygget opp igjen etter brannen. Det sørlige tårnet ble trolig bygget etter brannen i 1198 og forhøyet etter brannen i 1248 (begge tårnene ble da 27 meter høye målt til gesimsen).
Arkitekturhistoriker Hans-Emil Lidén skriver at Mariakirken må ha vært et ambisiøst prosjekt med basilikaform (tre skip) og to tårn i vestfronten. En slik utforming var vanlig bare for domkirker og store klosterkirker andre steder i Europa. Kirken var plassert sentralt i den daværende byen og med en storslått utforming, Lidén antar derfor at den var planlagt tidlig i byens historie og tenkt som byens hovedkirke. Vestfront med to tårn med forhall i mellom var vanlige i kongelige bygg, der kunne kongen ha en opphøyd plass på et galleri over forhallen. I muren over arkadebuene ble det lagt inn ganger i murverket med åpninger («triforieåpninger») mot midtskipet. Kristkirken kan også ha hatt basilikaform.
Hansatid thumb|Utsnitt av Scholeusstikket (1580, det eldste bildet av Bergen), med (C) «S. Marien, der Teutschen kaufleut kirch».
Kirken var sognekirke for de tyske kjøpmennene i Bergen mellom 1408 og 1766. Etter dette ble den overdradd kongen etter at de siste bryggegårdene var blitt solgt. Den fungerte som kirke for den tyske menigheten i Bergen til den i 1874 ble ordinær sognekirke. På kart fra 1757 kalles den Tydske Kirke, og på kart fra 1864 er den angitt som St. Mariæ Kirke.«Historiske kart» — Bergenskart.no Martinskirken var på 1400-tallet sognekirke for sørlige del av Bryggen/Øvregaten. Menighetene var for en stor del inndelt etter grupper: tyske og norske, og de tyske var inndelt etter kjøpmenn og håndverkere. Nikolaikirken kan ha vært sognekirke for nordmenn som fortsatt bodde i området. Martinskirken ble ikke gjenreist etter brannen i 1702 og deretter ble Mariakirken sognekirke for alle tyske kjøpmenn. Mariakirken unngikk brannen i 1702 etter innsats av kommandanten på Bergenhus. Korskirken og Domkirken ble repartert etter omfattende skader.
Hansakjøpmennene ble etterhvert enerådende på Bryggen og erkebiskop i Nidaros, Aslak Bolt, lot i 1408 de tyske kjøpmennene overta forvaltningen av Mariakirken med gods og inntekter. Kjøpmennene fikk forslagsrett ved ansettelse av prester mens Bergens biskop hadde rett til å utpeke og avsette prester. Etter reformasjonen begynte tyskerne å velge prester selv, men underlagt norsk kirkelig og verdslig jurisdiksjon. Flere av de tyske prestene anerkjente hverken lensherre eller biskop som styresmakt. Lojaliteten deres lå hos det hanseatiske kontoret. Presten Wolfgang Siegfried ved Mariakirken ble avsatt av kongen i 1587 på grunn av «slet Levned med Æden, Drikken, Skjænden og anden Letfærdighed», mens presten Johan Nyehoff til sist måtte bøye seg for biskop Schjelderup.Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 126), Samlaget, Oslo 2014,
Presten Melkior Pillegrim ved Martinskirken ble avsatt i 1559 og måtte dra hjem til Tyskland. En tredje kirke, Hallvardskirken, var fra 1321 sognekirke for de tyske skomakerne, men den sørget lensherre på Bergenhus, Christoffer Valkendorf, for å ta tilbake som sognekirke også for byens øvrige befolkning fra 1559.https://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1424681
Forfall etter Svartedauden og Reformasjonen Mariakirken eide i 1350 13 gårder på til sammen 72 månedsmatbol og senere kom inntekter fra gårder på Bryggen og jordeiendom ved Øvregaten. De tyske kjøpmennene hadde ressurser til å vedlikeholde og utstyre Mariakirken mens andre middelalderkirker i byen forfalt. I 1767 oppgis at Mariakirken eide seks gårder eller gårdparer i Osterfjorden og i Sunnfjord, samt grunn i Bergen. Etter Svartedauden gikk det dårlig med kirker og klostre basert på inntekt av jordeiendom, mens bykirker basert på tiende klarte seg bedre. Mot slutten av middelalderen gikk flere av kirkene i Bergen ut av bruk, trolig gjaldt det Lavranskirken, Peterskirken, Columbakirken (Steinkirken), Nikolaikirken og Mikaelskirken. På 1500-tallet, blant annet i forbindelse med reformasjonen, ble mange kirker nedlagt og en del revet. På slutten av 1500-tallet var fire kirker i bruk i Bergen, to norske (Korskirken og Domkirken) og to tyske (Martinskirken og Mariakirken). Tyskerne brukte Martinskirken som sognekirke til 1702 da den brant. Nykirkens gjenreising i 1756 var det første vesentlige sognekirke oppført etter middelalderen. https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/84400
Nyere tid