thumb|Vidkun Quisling (1887–1945) ledet fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig i Norge 1940–1945. Han samarbeidet aktivt med den tyske okkupasjonsmakten, og ble dømt til døden i landssvikoppgjøret etter krigen.
Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot siktede hvorav rundt ble straffet, 30 personer fikk dødsstraff, fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff.SSB statistikk s.13
Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet. I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålene om kollektiv skyld og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for å ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike At man fikk forelegg og stempel som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt.Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945
Bakgrunn
Okkupasjon og frigjøring
Norge erklærte seg som nøytralt ved krigsutbruddet i 1939, men ble invadert av tyske styrker 9. april 1940. Etter to måneders kamp kapitulerte de norske styrkene og den tyske okkupasjonen begynte. Den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister, han ble presset til å gå av noen dager senere og et administrasjonsråd bestyrte fra 15. april forvaltningen av de områdene som var okkupert. Stortingets presidentskap forhandlet sommeren 1940 med okkupasjonsmyndighetene om en fredsavtale med Tyskland og styre av landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Presidentskapet ba kong Haakon om å abdisere og med støtte i Stortinget foreslo presidentskapet at Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes. Rikskommissær Josef Terboven erklærte 25. september 1940 at forhandlingene var over, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, og administrasjonsrådet oppløst.
Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti.Forordning om forbud av de politiske partier i Norge av 25. september 1940. Kunngjort i Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete/Forordningstidend for de besatte norske områder. De kommissariske statsråder besto hovedsakelig av NS-folk, men uten Quisling selv. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. NS regjerte på okkupasjonsmaktens nåde og partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Det okkuperte landet ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse (Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert).
Den norske regjeringen forlot landet samtidig som norske styrker kapitulerte og fortsatte sitt virke fra Storbritannia. Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet på Elverumsfullmakten mens Stortinget ikke kunne samles under okkupasjonen.Eivind Otto Hjelle om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Cappelen 1995
Det norske fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter juni 1940 med unntak av det østligste Finnmark som var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. Mesteparten av bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent, infrastrukturen ødelagt og befolkningen tvangsevakuert høsten 1944.Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. Ottar, hefte nr. 202, utgitt 1994 i Tromsø.
I løpet av okkupasjonen ble blant annet 393 nordmenn henrettet av okkupasjonsmakten og 19 av Quisling-regimet, 130 døde i fangenskap, 2091 politiske fanger og deltakere i motstandsbevegelsen døde. Av 100.000 sovjetiske fanger i Norge døde omkring 15500, mens det blant 4200 jugoslaviske krigsfanger var 2839 døde. 760 døde ved forfølgelsen av jøder i Norge, hovedsakelig etter deportasjon til Auschwitz.
Admiral Karl Dönitz kapitulerte natt til 7. mai 1945 betingelsesløst for de allierte på alle fronter. Kapitulasjonen gjaldt fra 8. mai klokken 23.00. Dönitz avsatte samtidig Terboven og innsatte i stedet Franz Böhme. De tyske styrkene i Norge la ned våpenene 8. mai. Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete områder. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.Eriksen mfl (1987)
De tyske styrkene i Norge kapitulerte for de allierte som ledd i Operation Doomsday. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. På det meste var det britiske og amerikanske soldater. Mesteparten av de mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Norge var underlagt alliert militærstyre under ledelse av general Andrew Thorne frem til den 7. juni da kong Haakon vendte tilbake og landet fikk full suverenitet gjenopprettet. Den sivile forvaltningen ble ivaretatt av ordinære norske myndigheter. En del av de allierte styrkene ble værende lenger i landet, blant annet for å repatriere tyske krigsfanger.Eriksen mfl (1987) s. 195–199 En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
Rettsoppgjør i andre land
Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot nasjonalsosialistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen.
I Tyskland arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som fikk som oppgave å dømme tyske krigsforbrytere.
I Frankrike regner man med at rundt antatte kollaboratører ble summarisk henrettet uten rettergang. 6.763 ble dømt til døden ved franske domstoler fra 1944 til 1951, for landssvik og andre lovbrudd ( ble dømt in absentia). 791 henrettelser ble gjennomført.Særlig kjent Pierre Laval og Robert Brasillach. personer ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter.Tony Judt: A History of Europe Since 1945 (s. 46), Pimlico, London 2007 I Tsjekkoslovakia (til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %), noe som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkrigstidens rettsoppgjør. Frankrike hadde det største antallet dødsdommer. I Frankrike ble 791 av 7.037 (11 %) av dødsdommer fullbyrdet. Av dødsdommene var 4.397 in absentia, og fratrukket disse ble 30 % av dødsdommene fullbyrdet.
I Belgia ble 2.940 dømt til døden, og av disse ble 242 fullbyrdet. I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. I Danmark ble 78 dømt til døden, og 46 faktisk henrettet. I Ungarn ble 476 dømt til døden og 189 henrettet.Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63–98 (særlig tabell 1 s. 91). ISBN 0521810671.
Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere. Det vakte protester at de små overtredelsene ble straffet uforholdsmessig hardt, mens de store slapp billigere, rett og slett fordi man startet med de enkle sakene, og disse gjaldt ofte rene overtredelser som ble dømt mens stemningen fremdeles var svært opphisset. Johs Andenæs skrev i Bergens Tidende 25. september 1995 at «Dette er ubestridt, særlig for frontkjempernes vedkommende, og det ble også offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948 oppnevnte et eget utvalg (Benådningsutvalget) til å få rettet på ulikheten ved nedsettelse av straffene for de tidlig dømte ved benådning.»[Det urettmessige oppgjøret pkt. 14.5 https://web.archive.org/web/20201201084341/https://www.landssvik.no/Urettferdig5.htm «Etterkrigslovgivning og amnesti»]
Arrestasjoner i Norge
Arrestasjoner av mistenkte begynte 8. eller 9. mai 1945, umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet norske myndigheter i eksil i Sverige og Storbritannia. Av et politikorps på ble suspendert og satt under etterforskning etter frigjøringen. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945.Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
Kapitulasjonsbetingelsene påla den tyske militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.
Samarbeid med okkupantene thumb|NS' fører Quisling, «Reichsführer der SS» Heinrich Himmler, «Reichskommissar für Norwegen» Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe i Norge i 1941. SS-sjefen Himmler besøkte Norge to ganger dette året.
Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.
Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon om å abdisere.
Deportasjon av jødene
Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun forbrytelser begått i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,Bruland (2008) s. 24 mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge. Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder. Jødeforfølgelsene hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot Vidkun Quisling, Albert Viljam Hagelin og Sverre Riisnæs.Harper (2012) s. 6.
For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter straffeloven § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Christopher S. Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.Harper (2012) s. 71–72.