Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da FNL-geriljaen som var støttet av Nord-Vietnam, gikk til opprør mot det sørvietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. Viet Cong begynte sannsynligvis sitt felttog med terror og likvideringer mot tjenestemenn under Diems regime i midten av 1957. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av Koreakrigen og den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etter hvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til Laos og Kambodsja hvor kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene.
Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. I 1975 ble den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon inntatt av nordvietnamesiske styrker, noe som markerte slutten på krigen.
Som følge av krigen havnet etter hvert hele det tidligere Fransk Indokina under sovjetisk innflytelse, noe som dannet en ny frontlinje i den kinesisk-sovjetiske splittelsen som nylig var oppstått. Krigen førte til anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav anslagsvis mellom Charles Hirschman et al.: Vietnamese Casualties During the American War: A New Estimate, Population and Development Review, desember 1995. og 3,1 millionerAssociated Press, 3. april 1995, «Vietnam Says 1.1 Million Died Fighting For North.» sivile.
Andre verdenskrig og tiden etter
Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig
Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina. Under andre verdenskrig beholdt den franske Vichy-regjeringen kontrollen over Vietnam, og Vichyregimet lot Japan stasjonere soldater i landet. Mot krigens slutt, i mars 1945, gjennomførte japanerne et kupp mot franskmennene. Keiser Bảo Đại erklærte den 12. mars at Vietnam var uavhengig av Frankrike og kansellerte alle avtalene med Frankrike. Da japanerne trakk seg ut i august 1945, oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.
Etter andre verdenskrig ble den franske handlingslammelsen utnyttet av Việt Minh, ledet av kommunisten Hồ Chí Minh. Vietnam ble erklært uavhengig fra Frankrike 2. september 1945. I en periode delte Ho Chi Minh regjeringsmakten med ikke-kommunistiske nasjonalister. I mars 1946 ønsket Ho Chi Minh franske tropper tilbake til Nord-Vietnam, noe nasjonalistene protesterte mot. I tillegg hadde Frankrike kontrollen i Cochinkina og Saigon-området. I 1949 ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet Staten Vietnam, ledet av den tidligere keiseren av Nguyen-dynastiet Bảo Đại. Frigjøringskampene i den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu.
Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.
Etter Genève-konferansen oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot Den franske union, men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for den demilitariserte sonen, senere ble kjent som Sør-Vietnam. thumb|left|USS Montague tar med flyktninger sørover fra Haiphong i august 1954
Viet Minh hadde kontroll over nesten hele det nordlige Vietnam, bortsett fra Hanoi og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i Staten Vietnam i sør, selv om rundt Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom og kadre igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.
Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør. Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper. Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong»..
Ifølge en usignert erklæring etter at Genève-avtalen ble signert, skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet.«1954: Peace deal ends Indo-China war», On this Day, BBC. Lest 13. desember 2015. Sitat: «elections will be held in 1956 with the aim of creating a unified government».Final Declaration of the Geneva Conference on the Problem of Restoring Peace in Indo-China, July 21, 1954, The Avalon Project, Lillian Goldman Law Library, Yale Law School. Lest 13. desember. Kravet om valget fremsto likevel som vagt og tidsfristen var ikke nevnt i selve Genève-avtalen som var signert av den franske brigadegeneralen Del Teil og den vietnamesiske hærsjefen Ta Quang Buu. Dette hindrer ikke at det ofte står at kravet om valg innen to år var et sentralt punkt i avtalen.
I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. av disse ble evakuert gjennom Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954. Lindholm, Richard: Viet-nam, The First Five Years: An International Symposium, ss. 55-57, Michigan State University Press, 1959.
Opptakt til ny krig
Til tross for Genève-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de angivelige valgene. Bảo Đại ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren Ngô Đình Diệm i 1955, som utnevnte seg selv til president i det selvstendige Republikken Vietnam, og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Den sørvietnamesiske regjeringen under Diệm sa nei til å gjennomføre de angivelig planlagte valgene og begrunnet det med at et fritt valg ikke kunne gjennomføres i områdene som tilhørte det nordvietnamesiske undertrykkelsesregimet. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.
De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956. I mars samme år presenterte kommunistlederen Lê Duẩn, som hadde blitt sendt fra Nord til Sør i 1946, en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi. I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under den kalde krigen.Ang, s. 21 mini|Den militære situasjonen i 1964 på et amerikansk kart. Brunt/lys rødt er fjell/høyland. Skraverte områder er amerikanske base-områder Viet Cong begynte sin kampanje med terror og likvideringer mot tjenestemenn under Diems regime i midten av 1957. Det var samtidig en langsom oppbygging av militær motstand mot det sørvietnamesiske styret til Diệm. Først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars. I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.Prados, John, (2006) The Road South: The Ho Chi Minh Trail i boka Rolling Thunder in a Gentle Land, red. By Andrew A. Wiest, Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X. Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.
Ny krig mini|Et tverrsnitt av FNLs tunnelsystem, brukt under Vietnamkrigen I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter. Aksjonen ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen». En rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.
President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militær tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.
Amerikanerne mente etter hvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm, og et CIA-organisert militærkupp 1. november 1963 fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.
Den britiske regjeringen til Harold Wilson «motsto presset fra USA om å sende styrker til Vietnam».
Opptrapping av krigen rightUnder president John F. Kennedy ble de første amerikanske militære rådgiverne sendt til Vietnam. Det ble også sendt store mengder militært utstyr i form av panservogner, helikoptre, og håndvåpen. Innen slutten av 1961 var det 2700 amerikanske rådgivere integrert i sør-Vietnams hær. Selv om de i prinsippet ikke skulle direkte delta i kamphandlinger, havnet amerikanerne stadig i skuddvekslinger. Samtidig økte nord-Vietnam og Viet Congs militære slagkraft. 3 amerikanske rådgivere ble drept og 5 helikoptre gikk tapt under slaget om Ấp Bắc den 2. januar 1963. Slaget ga inntrykket overfor verden at sør-Vietnam var i ferd med å tape krigen.thumb|right|En del sentrale aktører i 1966: fra v.: Lyndon B. Johnson, William Westmoreland, Nguyen Van Thieu og Nguyen Cao Ky mini|Amerikanske og FULRO-soldater sammen under Vietnamkrigen Ved årsskiftet 1963-1964 besluttet Nord-Vietnam å utnytte den kaotiske situasjonen i Sør for å trappe opp angrepet mot den sørvietnamesiske regjeringen. Målet var å tilintetgjøre den sørvietnamesiske hæren. Innad renset kommunistpartiet for de moderate medlemmene. Beslutningen om opptrappingen førte til en drastisk økning i antall angrep i Sør.
For å hindre at Sør-Vietnam skulle kunne risikere å falle, trappet også USA opp i årene 1964–1966 med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som ifølge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi. Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør.