thumb|Kjente objekter i Kuiperbeltet, avledet fra data fra Minor Planet Center. Objektene i hovedbeltet er farget grønne mens spredte objekter er farget oransje. De fire ytre planetene er blå. Neptuns få kjente trojanere er gule mens Jupiters er rosa. De spredte objektene mellom Jupiters bane og Kuiperbeltet er kjent som kentaurer. Skalaen er i astronomiske enheter. Gapet i bunnen kommer av vanskeligheter med oppdagelser mot bagrunnen av Melkeveiens plan.
Kuiperbeltet () eller Edgeworth-Kuiper-beltet er en region av solsystemet utenfor planetene, som strekker seg fra Neptuns bane (ca. ved 30 AE) til ca. 50 AE fra solen. Det ligner mye på asteroidebeltet men er ca. 20 ganger bredere og 20–200 ganger så massivt. Lik som asteroidebeltet består det hovedsakelig av smålegemer eller rester fra solsystemets dannelse. Mens de fleste av asteroidene er sammesatt av bergarter og metaller, består kuiperbelteobjekter primært av frosne volatiler («iser») som metan, ammoniakk og vann. Det klassiske (lavt eksentriske) beltet inneholder minst tre dvergplaneter: Pluto, Haumea og Makemake. Noen av solsystemets naturlige satellitter, slik som neptunmånen Triton og saturnmånen Phoebe, antas også å stamme fra denne regionen.
Siden beltet ble oppdaget i 1992 har antallet kjente kuiperbelteobjekter (KBOer) økt til over tusen, og det antas at det eksisterer mer enn KBOer med en diameter på over 100 km. Kuiperbeltet var opprinnelig antatt å være stedet hvor de periodiske kometene med baner som varte over 200 år kom fra. Studier siden midten av 1990-tallet har imidlertid vist at det klassiske beltet er dynamisk stabilt, og at kometenes virkelige opprinnelsessted er den spredte skiven, en dynamisk aktiv sone som ble til på grunn av Neptuns bevegelse utover for 4,5 milliarder år siden. Objekter i den spredte skiven, slik som Eris har ekstremt eksentriske baner som tar dem så langt ut som 100 AE fra solen.
Kuiperbeltet må ikke forveksles med den hypotesiserte Oorts sky som ligger tusen ganger så langt ut. Objektene i Kuiperbeltet, sammen med medlemmene av den spredte skiven og de potensielle objektene i Oorts sky, omtales samlet som transneptunske objekter (TNO).
Pluto er det største kjente medlemmet av Kuiperbeltet, og det nest største kjente transneptunske objektet etter Eris som ligger i den spredte skiven. Pluto var opprinnelig klassifisert som en planet, men statusen som en del av Kuiperbeltet gjorde at den ble nedklassifisert til en «dvergplanet» i 2006. Sammensetningsmessig er den lik mange av de andre objektene i Kuiperbeltet, og baneperioden er karakteristisk for en klasse KBOer kjent som «plutinoer». Disse deler den samme 2:3-resonansen med Neptun. De fire aksepterte dvergplanetene utenfor Neptuns bane kalles for «plutoider» – oppkalt etter Pluto.
Historie Siden oppdagelsen av Pluto har mange spekulert i at den kanskje ikke er alene. Regionen vi nå kaller Kuiperbeltet hadde blitt hypotesisert i ulike former i flere tiår, men det var først i 1992 at de første direkte bevisene for eksistensen ble funnet. Antallet og variteten av tidligere spekulasjoner om Kuiperbeltets natur førte til vedvarende usikkerhet om hvem som fortjente æren for først å ha foreslått det.
Hypoteser thumb|Astronomen Gerard Kuiper, som Kuiperbeltet er oppkalt etter Den første astronomen som foreslå eksistensen av en transneptunsk populasjon var Frederick C. Leonard. I 1930, kort tid etter Clyde Tombaughs oppdagelse av Pluto, grublet Leonard på om det «ikke var sannsynlig at ved oppdagelsen av Pluto hadde det kommet til syne det første av en rekke med ultraneptunske legemer, hvor de resterende medlemmene som fremdeles venter på å bli oppdaget til slutt vil bli det».
I 1943 hypotesiserte Kenneth Edgeworth i Journal of the British Astronomical Association at i regionen utenfor Neptun var materialet i den opprinnelige soltåken for spredt til å kondensere til planeter, og at det derfor kondenserte til en myriade av smålegemer. Han hypotesiserte også at fra tid til annen kom en av antallet «vandrere fra sin egen sfære og dukket opp som en tilfeldig besøkende i det indre solsystemet», hvor den blir en komet.
I 1951 spekulerte Gerard Kuiper i en artikkel i publikasjonen Astrophysics i en lignende skive som ble dannet tidlig i solsystemets utvikling. Han trodde imidlertid ikke at et slikt belte eksisterte lengre. Kuiper opererte under en antakelse som var vanlig på hans tid, nemlig at Pluto var på samme størrelse som jorden, og dermed hadde spredt disse legemene utover mot Oorts sky eller ut av solsystemet. Hadde Kuipers hypotese vært riktig, ville det ikke vært noe Kuiperbelte i dag.
Denne hypotesen endret form flere ganger under de påfølgende tiårene. I 1962 postulerte fysikeren Al G.W. Cameron eksistensen av «en formidabel masse av småmaterialer i utkanten av solsystemet», mens i 1964 trodde Fred Whipple, som hypotesiserte den berømte «skitten snøball»-hypotesen for kometstrukturer, at et «kometbelte» kunne være tilstrekkelig massivt til å forårsake de påståtte avvikene i banen til Uranus som hadde utløst letingen etter Planet X, eller i det minste påvirke banene til kjente kometer. Observasjoner utelukket imidlertid denne hypotesen.
I 1977 oppdaget Charles Kowal 2060 Chiron, en isete planetoide med en bane mellom Saturn og Uranus. Han brukte et blinkmikroskop – samme verktøy som gjorde det mulig for Clyde Tombaugh å oppdage Pluto nesten 50 år tidligere. I 1952 ble et annet objekt, 5145 Pholus, oppdaget i en lignende bane. I dag er det kjent at en hel populasjon av kometlignende legemer, kentaurer, eksisterer i regionen mellom Jupiter og Neptun. Kentaurenes bane er ustabile og dynamiske levetider på et par millioner år. Etter oppdagelsen av Chiron spekulerte astronomer i at de derfor måtte regelmessig etterfylles fra et slags ytre reservoar.
Ytterligere bevis for beltets eksistens dukket senere opp fra studier av kometer. At kometer har begrensede livsløp har vært kjent i noen tid. Etter hvert som de nærmer seg solen, fører varmen til at den volatile oferflaten sublimerer ut i rommet og de blir gradvis «spist» opp. For at kometene fortsatt skal kunne være synlige gjennom solsystemets tidsalder, må de jevnlig etterfylles. Et slikt område for etterfylling er Oorts sky, den sfæriske svermen av kometer som strekker seg utover AE fra solen og som først ble hypotesisert av Jan Oort i 1950. Dette området antas å være utgangspunktet for langperiodiske kometer, som Hale-Bopp, med baner som varer i tusenvis av år.
Det finnes imidlertid en annen popuasjon av kometer, kjent som kort-periodiske eller periodiske kometer; de med baner som varer mindre enn 200 år, slik som Halley. Før 1970-tallet hadde hyppigheten av oppdagede kortperiodiske kometer blitt økende ukonsistent med de som kom utelukkende fra Oorts sky. For at et objekt i Oorts sky skal kunne bli en kortperiodisk komet må det først bli fannget av gasskjempene. I 1980 konstaterte Julio Fernández i Monthly Notices of the Royal Astronomical Society at for hver kortperiodiske komet som ble sendt fra Oorts sky og inn i det indre solsystemet, ville 600 bli slynget ut i det interstellare rommet. Han spekulerte også i at et kometbelte fra 35–50 AE måtte eksistere for å kunne gjøre rede for antall observerte kometer.
I oppfølgingen av Fernández' arbeid kjørte et canadisk lag bestående av Martin Duncan, Tom Quinn og Scott Tremaine i 1988 et antall datasimuleringer for å fastslå om alle observerte kometer kunne ha kmmet fra Oorts sky. De fant at Oorts sky ikke kunne stå for alle kortperiodiske komter, spesielt siden kortperiodiske komter er samlet næmere planet til solsystemet mens kometer fra Oorts sky synes å komme fra et hvilket som helst punkt i skyen. Ved å legge til et belte slik Fernández beskrev det, fikk de simuleringene til å stemme overens med observasjonene. Regionen fikk angivelig navnet «Kuiperbeltet» fordi ordene «Kuiper» og «kometbelte» stod i åpningssetningen av Fernández verk.
Oppdagelse thumb|Rekken av teleskoper på topen av Mauna Kea, som Kuiperbeltet ble oppdaget med I 1987 ble astronomen David C. Jewitt, som da jobbet ved Massachusetts Institute of Technology, stadig mer forbauset over «det tilsynelatende tomrommet i det ytre solsystemet.» Han oppfordret da studenten Jane Luu til å hjelpe ham med å lokalisere et annet objekt utenfor Pluto, fordi, som han sa til henne, «hvis vi ikke gjør det, vil ingen andre gjøre det.» Jewitt og Luu brukte teleskopetne ved Kitt Peak National Observatory i Arizona og Cerro Tololo Inter-American Observatory i Chile for å gjennomføre søkene. Disse ble gjennomført mye på samme måte som Clyde Tombaugh og Charles Kowal hadde gjort – med et blinkmikroskop.
I utgangspunktet tok undersøkelsen av hvert par av plater ca. åtte timer, men prosessen ble gjort raskere da CCD-brikkene kom. Selv om synsfeltene til brikkene var smalere, var de mer effektive til å samle lys. De beholdt 90 % av alt lyset som traff dem i motsetning til 10 % for fotografier, og de gjorde det også mulig å gjennomføre prosessen virtuelt på en dataskjerm. I dag danner CCD-brikker basisen for de fleste astronoiske detektorene. I 1988 flyttet Jewitt til astronomiinstituttet ved University of Hawaii. Luu sluttet seg senere til samme institutt og fortsatte å jobbe med Jewitt ved det 2,24 m store teleskopet på Mauna Kea.
Etter hvert ble synsfeltet for CCD-brikken økt til 1024×1024 piksler, og det gjorde det mulig å gjennomføre søkende enda raskere. Etter fem år med leting annonserte Jewitt og Luu «oppdagelsen av Kuiperlegeme-kandidaten» (15760) Albion. Seks måneder senere oppdaget de et annet objekt i samme region, (181708) 1993 FW.
Studier siden den transneptunske regionen først ble kartlagt har vist at regionen som nå kalles Kuiperbeltet ikke er opprinnelsesstedet for kortperiodiske kometer, men at de i stedet kan komme fra en tillenket populasjon kalt den spredte skiven. Den spredte skiven ble til når Neptun migrerte utover og inn i proto-Kuiperbeltet som på den tiden lå my nærmere solen. I kjølvannet ble det etterlatt en populasjon av dynamisk stabile objekter som aldri kunne bli påvirket av dens bane (Kuiperbeltet), og en populasjon hvis perihelium er tilstrekkelig nær til at Neptun fortsatt kan forrstyrre dem i sin bane rundt solen (den spredte skiven). Fordi den spredte skiven er dynamisk aktiv og Kuiperbeltet er relativt dynamsik stabilt, anses den spredte skiven nå som det sannsynlige opphavsstedet til periodiske kometer.
Navn Astronomer bruker noen ganger det alternative navnet Edgeworth-Kuiper-beltet for å kreditere Edgeworth, og KBOer blir noen ganger referert til som EKOer. Brian Marsden hevder imidlertid at ingen av dem fortjener den fulle krediteringen: «verken Edgeworth eller Kuiper skrev noe i nærheten av det vi ser i dag, men det gjorde Fred Whipple» Motsatt kommenterer David Jewitt at «Hvis noe ... Fernandez ligger nærmest i å fortjene krediteringen for å forutsi Kuiperbeltet.» Begrepet transneptunske objekter (TNO) anbefales brukt for objekter i Kuiperbeltet av flere vitenskapsgrupper fordi begrepet er mindre kontroversielt enn alle de andre – det er dog ikke et synonym siden TNOer inkluderer alle objektene som går i bane rundt solen utenfor Neptun og ikke bare de i Kuiperbeltet.
Opprinnelse thumb|Simulering som viser de ytre planetene og Kuiperbeltet: a) før Jupiter/Saturns 2:1-resonans, b) spredningen av kuiperbelteobjekter inn i solsystemet etter Neptuns baneendring, c) etter Jupiters utkasting av kuiperbelteobjekter Den nøyaktige opprinnelsen til Kuiperbeltet og den komplekse strukturen er fortsatt uklar, og astronomer avventer fullføringen av flere teleskopundersøkelser som Pan-STARRS og det fremtidige LSST som kan avsløre mange ukjente kuiperbelteobjekter. Disse målingene vil gi data som kan bidra til å gi svar på disse spørsmålene.