Æthelstan eller Adalstein (angelsaksisk: Æþelstan, Æðelstān, betydning «edel stein»; født ca. 894, død 27. oktober 939) var konge av angelsakserne fra 924 til 927, en tittel etablert av Alfred den store, og konge av englenderne fra 927 til 939.Vestsaksiske konger på 800-tallet før Alfred den store er generelt beskrevet av historikerne som konger av Wessex eller av vestsakserne. På 880-tallet godtok Æthelred av Mercia vestsaksisk overherredømme, og Alfred tok da en ny tittel, konge av angelsakserne, således representerte hans oppfatning av en ny regjeringsform bestående av alle angelsaksiske folk som ikke var under norrønt styre. Dette varte fram til 927 da Æthelstan erobret norrøne York, og tok da tittelen rex anglorum, konge av englenderne, i anerkjennelse av sitt styre over hele England. Betegnelsen «Englalonde» (England) kom i bruk på slutten av 900-tallet eller tidlig på 1000-tallet, jf. Lapidge, et al., red., Blackwell Encyclopaedia; Keynes, «Rulers of the English», s. 513–515; Higham & Ryan, Anglo-Saxon World, s. 8 Han var sønn av kong Edvard den eldre og hans første hustru Ecgwynn. Moderne historikere vurderer ham som den første konge av England og som en av de største angelsaksiske konger. Han giftet seg derimot aldri, og ble etterfulgt av sin halvbror Edmund.
Æthelstan er kjent i norsk historie som Adalstein ved at han var fosterfar til den seinere norske kong Håkon den gode, som av den grunn ble kalt Håkon Adalsteinsfostre. Kong Håkon fikk en kristen oppdragelse av sin formynder, og forsøkte forgjeves å innføre kristendommen i Norge. I de norske kongesagaene, Snorres Heimskringla, ble Adalstein omtalt som «kong Adalstein». Egil Skallagrimson og broren Torolv var leiesoldater i Adalsteins tjeneste. Da Torolv falt i et slag ble Egil svært morsk, forteller Egils saga, og den engelske kongen måtte blidgjøre ham med flere gylne gaver, foruten to kister med sølv som erstatning for brorens død. En søster av Adalstein ble i 926 giftet bort til Sigtrygg Caech, en norrøn-gælisk konge av Jorvik (York).
Da Edvard døde i juli 924 ble Æthelstan akseptert av stormennene i Mercia som konge. Hans halvbror Ælfweard kan ha blitt akseptert som konge i Wessex, men han døde kun 16 dager etter deres fars død. Æthelstan møtte fortsatt motstand i Wessex i flere måneder og ble ikke kronet før i september 925. I 927 erobret han det gjenværende norrøne kongedømmet Jorvik i Northumbria, og det gjorde ham til den første angelsaksiske hersker som styrte over hele England. I 934 invaderte han Skottland og tvang Konstantin II til å underkaste seg, men Æthelstans styre var mislikt av både skotter og norrøne, og i 937 invaderte de England med en felles hær. Æthelstan beseiret dem i det avgjørende slaget ved Brunanburh, en seier som ga ham stor prestisje både på De britiske øyer og på det europeiske fastlandet. Etter hans død i 939 tok de norrøne tilbake kontrollen over Jorvik, og det ble ikke endelig erobret på nytt før i 954.
Æthelstan sentraliserte regjeringen; han økte kontrollen over produksjonen av chartere og samlet de ledende menn fra fjerne områder til sine råd. I disse møtene deltok også herskere fra utenfor hans rike, særskilt walisiske konger, som således anerkjente hans overherredømme. Flere juridiske tekster er bevart fra hans styre enn fra noen andre angelsaksiske konger fra 900-tallet. De viser hans bekymring for utstrakte tyverier, og den store trussel det utgjorde for den samfunnsmessige orden. Hans juridiske reformer bygde på de til hans bestefar, Alfred den store. Æthelstan var en av de mest fromme av de vestsaksiske konger, og var kjent for å samle relikvier og grunnlegge kirker. Hans husholdning var et senter for angelsaksisk lærdom som under hans bestefar, og det la grunnlaget for den benediktinske klosterreform senere i århundret. Ingen annen vestsaksisk konge spilte en slik aktiv rolle i europeisk politikk som Æthelstan, til og med i Norge, og sørget for ekteskap for flere av sine søstre til herskere i europeiske stater.
Bakgrunn På 800-tallet var det mange kongeriker i den tidlige angelsaksiske perioden som hadde blitt konsolidert til fire: Wessex, Mercia, Northumbria og East Anglia.Stenton 1971, Anglo-Saxon England, s. 95, 236 På 700-tallet hadde Mercia var det mektigste riket i sørlige England, men tidlig på 800-tallet hadde Wessex blitt dominerende under Æthelstans tippoldefar Egbert. På midten av århundret kom England under et økende antall angrep fra norrøne vikinger, kulminert med invasjonen av den store hedenske hæren i 865. Ved 878 hadde vikingene overkjørt East Anglia, Northumbria, og Mercia, og nær også erobret Wessex. Vestsakserne greide å kjempe tilbake under Alfred (som siden fikk tilnavnet «den store»), og han oppnådde en avgjørende seier i slaget ved Edington.Keynes & Lapidge 1983, Alfred the Great, s. 11–13, 16–23 Alfred og den norrøne høvdingen Guthrum inngikk en fredsoverenskomst hvor Alfred tok vestlige Mercia mens østlige Mercia ble en del av norrøne East Anglia. På 890-tallet ble nye vikingangrep med hell slått tilbake av Alfred, støttet av hans sønn (og Æthelstans far) Edvard og Æthelred, herre av mercianerne. Æthelred styrte angelsaksiske Mercia under Alfreds overherredømme og ble gift med hans handlekraftige datter Æthelflæd. Alfred døde i 899 og ble etterfulgt av Edvard. Æthelwold, sønn av Alfreds eldre bror Æthelred, og således berettiget til tronen, gjorde et forsøk på å ta makten, men ble drept i slaget ved Holme i 902.Stenton 1971, Anglo-Saxon England, s. 259–269, 321–322
Lite er kjent om krigen mellom angelsakserne og danene i de neste får årene, men i 909 sendte Edvard en hær samlet fra Wessex og Mercia for å herje Northumbria. Året etter kom danene fra Northumbria sørover og angrep Mercia, men gikk på et avgjørende og tungt nederlag i slaget ved Tettenhall.Miller (2004, «Edward the Elder» Æthelred av Mercia døde i 911 og ble etterfulgt som hersker over Mercia av hans enke Æthelflæd. I løpet av det neste tiåret erobret Edvard og Æthelflæd den norrøne delen av Mercia og East Anglia. Æthelflæd døde i 918 og ble kortvarig etterfulgt av sin datter Ælfwynn, men det samme året avsatte Edvard sin niese, fraktet henne vekk og tok selv direkte kontroll over Mercia.Costambeys 2004, «Æthelflæd»
Da Edvard døde i 924 kontrollerte han hele England sør for elven Humber. Den norrøne konge Sigtrygg Caech hersket over norrøne Jorvik (York) i sørlige Northumbria, mens Ealdred opprettholdt angelsaksisk styre i det minste deler av det tidligere kongeriket Bernicia fra hans hovedkvarter i Bamburgh i nordlige Northumbria. Konstantin II hersket i Skottland, bortsett fra de nordligste delene og et område i sørvest som var det britonske kongedømmet Strathclyde. Wales var inndelt i en rekke mindre koneriker, inkludert Deheubarth i sørvest, Gwent i sørøst, Brycheiniog umiddelbart nord for Gwent, og Gwynedd i nord.Charles-Edwards 2013, Wales and the Britons, s. 510–512, 548
Liv og virke Tidlig liv thumb|Statue i Tamworth av Æthelflæd, frue av mercianerne, med sin nevø Æthelstan.
I henhold til William av Malmesbury var Æthelstan tretti år gammel da han kom på tronen i 924. Det innebærer at han ble født en gang rundt 894.Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. 29 Han var den eldste sønnen til Edvard den eldre og også den høyeste. Han var Edvards eneste sønn med hans første hustru Ecgwynn. Svært lite er kjent om henne, og hun er ikke nevnt med navn i noen kilde før den normanniske erobringen.Foot 2004, «Æthelstan (Athelstan) (893/4–939), king of England» Middelalderens kronikører ga ulike beskrivelser av hennes rang: en beskrev henne som en hustru av lav stand fra en ubetydelig fødsel, mens andre har beskrevet hennes som fra adelen.Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. 30 Moderne historikere er heller ikke samstemte om hennes status. Simon Keynes og Richard Abels tror at ledende menn i Wessex ikke var villige til å akseptere Æthelstan som konge i 924 delvis for hans mor hadde vært en elskerinne av Edvard den eldre.Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 467; Abels 1998, Alfred the Great, s. 307 Imidlertid har Barbara Yorke og Sarah Foot argumentert at påstandene om at Æthelstan var et utenomekteskapelig barn var et produkt av striden over etterfølgelsen til tronen, og at det er ingen grunn til å tvile på at hun var Edvards lovmessige hustru.Yorke 2001, «Edward as Ætheling», s. 26, 33; Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. 29–31 Det er indikasjoner på at hun kan ha vært i slekt med Dunstan, erkebiskop av Canterbury.Yorke (1997, Bishop Æthelwold: His Career and Influence, s. 66–67
William av Malmesbury skrev at Alfred æret sin unge sønnesønn med en seremoni hvor ha ga gutten en skarlagenrød kappe, et belte med edelsteiner, og et sverd med et forgylt skjede.Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. 31–33 Forsker på middelalderlatin, Michael Lapidge, og historikeren Michael Wood, har sett på dette som at Alfred markerte Æthelstan som en mulig arving på en tid da Alfreds nevø Æthelwold krevde tronen og representerte en direkte trussel til Alfreds direkte slektslinje,Lapidge 1993, Anglo-Latin Literature, s. 68, n. 96; Wood 1999, In Search of England, s. 157–158 men historikeren Janet Nelson foreslår at det burde bli vurdert i konteksten av konflikten mellom Alfred og Edvard på 890-tallet, og kan reflektere en hensikt å dele riket mellom sin sønn og sønnsønn etter sin død.Nelson 1999, Rulers and Ruling Families, s. 63–64 Historikeren Martin Ryan går lengre og forslår at mot slutten av sitt liv kan Alfred ha favorisert Æthelstan framfor Edvard som sin etterfølger.Ryan 2013, «Conquest, Reform and the Making of England», s. 296 Et akrostisk dikt som lovpriste prins «Adalstan», og spådde en stor framtid for ham, har blitt tolket av Lapidge som en referanse til den unge Æthelstan og som drev ordspill på den angelsaksiske betydningen av hans navn, edelstein.Lapidge 1993, Anglo-Latin Literature, s. 60–68 Lapidge og Wood vurderer diktet som en minnefest av Alfreds seremoni av en av hans ledende lærde, John the Old Saxon.Lapidge 1993, Anglo-Latin Literature, s. 69; Wood 1999, In Search of England, s. 158 Michael Woods oppfatning bekrefter diktet sannheten i William av Malmesburys redegjørelse av seremonien. Wood foreslår også at Æthelstan kan ha vært den første engelske konge som ble undervist fra barndommen av som en intellektuell, og at denne John antagelig var hans lærer.Wood 1999, In Search of England, s. 157; Wood 2007, «Stand strong against the monsters», s. 199; Wood 2010, «A Carolingian Scholar in the Court of King Æthelstan», s. 137 Imidlertid har Sarah Foot argumentert for at det akrostiske diktet gir bedre mening om det dateres til begynnelsen av Æthelstans styre.Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. 32, 110–112
Edvard giftet seg med sin andre hustru, Ælfflæd, en gang rundt hans fars død, antagelig for at Ecgwynn var død, skjønt hun kan ha blitt presset til side. Det nye ekteskapet svekket Æthelstans posisjon da hans stemor naturlig favoriserte interessene til hennes egne sønn, Ælfweard og Edwin. Ved 920 hadde Edvard tatt til seg en tredje hustru, Ædgifu, antagelig etter å ha skjøvet Ælfflæd til side.Williams 1991, «Ælfflæd»; Miller, «Edward the Elder» Ædgifu hadde også to sønner, de framtidige kongene Edmund og Eadred. Edvard hadde også flere døtre, kanskje så mange som ni.Foot 2011, Æthelstan: The First King of England, s. xv, 44–52