thumb|Talerens plattform på Pnyx i Athen hvor Theramenes og andre politikere stod mens de talte. I bakgrunnen er Akropolis. Theramenes (gresk: Θηραμένης; død 404/403 f.Kr.) var en athensk statsmann, framtredende i det siste tiåret av Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.). Han var spesielt aktiv under de to periodene med oligarkisk styre i Athen, så vel som under rettssakene mot generalene som hadde kommandoen i slaget ved Arginusai i 406 f.Kr. Som en moderat oligark befant han seg ofte i en mellomposisjon mellom demokratene på den ene siden og de ekstreme oligarkene på den annen. Han klarte å erstatte et smalt oligarki med et bredere i 411 f.Kr., men mislykkes med det samme i 404, og ble henrettet av ekstremister han hadde stått i opposisjon imot.
Theramenes var en sentral figur i fire betydelige episoder i athensk historie. Han dukket opp i 411 f.Kr. som en av lederne for et oligarkisk kupp, men ettersom hans meninger var avvikende fra kuppets andre ledere, begynte han å motsette seg deres diktatur og tok ledelsen i å erstatte det trange oligarkiet som de hadde innsatt med et med bredere støtte. Han tjente som strategos i flere år etter dette, men ble ikke gjenvalgt til embetet i 408. Etter slaget ved Arginusai, hvor han tjente som trierark, fikk han oppgaven med å redde athenske sjømenn fra synkende skip, men ble forhindret fra dette av en storm. Hendelsen førte til furore i Athen, og Theramenes måtte svare for sitt ansvar for det mislykkede redningsforsøket. Kontroversen endte i henrettelsen av seks generaler som hadde kommandoen i slaget. Etter det athenske nederlaget i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr., forhandlet Theramenes frem betingelsene hvor Athen overgav seg til Sparta. Han ble så medlem av det trange oligarkiske styret kjent som «tretti tyranner» som Sparta innsatte hos sin beseirede rival. Som i 411 kom Theramenes snart i konflikt med de mer ekstreme elementene i styret. Hans protester mot terrorstyret som de tretti satte i verk, førte til at de ledende oligarkene planla å kvitte seg med ham. Han ble fjernet foran oligarkiets forsamling, og da forsamlingen nølte med å straffe ham, ble han strøket fra borgerlistene og henrettet uten rettssak.
Theramenes forble en kontroversiell figur etter sin død. Lysias fordømte ham iherdig og anklaget flere av hans tidligere politiske allierte, mens andre forsvarte Theramenes' handlinger. Moderne historiske vurderinger har endret seg over tid. I det 19. århundre ble Theramenes nesten universelt fordømt, men nyere forskning har produsert mer positive vurderinger. Noen historikere mener Theramenes var en egoistisk opportunist, andre en prinsippfast moderat. Detaljene i hans handlinger, hans motivasjon og hans karakter er fortsatt debattert den dag i dag.
Historiske nedtegnelser
En kjenner ikke til antikke biografier om Theramenes, men hans liv og handlinger er relativt godt dokumentert gjennom den omfattende behandlingen av ham i flere overlevende verk. Den attiske oratoren Lysias tar ham grundig for seg i sine taler, men på et svært fiendtlig vis.Perrin, The Rehabilitation of Theramenes, 649-50 Theramenes dukker også opp i flere antikke fortellende historier. Thukydids beretning inkluderer starten på Theramenes karriere, og Xenofon fortsetter hvor Thukydid slapp og gir en detaljert beretning om flere episoder fra Theramenes karriere.Andrewes, The Arginousai Trial, 114-15 Diodorus Siculus hentet antagelig sin beretning fra Eforos i de fleste punkter, men gir en annen beretning som skiller seg kraftig fra Xenofons i flere punkter.Harding, The Theramenes Myth, 106-8 Theramenes dukker også opp i flere andre kilder som selv om de ikke gir så mange fortellende detaljer, men som har blitt brukt til å belyse de politiske kranglene som omgav Theramenes' liv og minne.
Familie
Det er bare svært sparsommelige opplysninger om Theramenes' liv utenfor den offentlige sfære som har blitt nedtegnet. Både hans far, Hagnon, og hans farfar, Nikias, hadde spilt betydelige roller i det athenske offentlige liv i tiårene før Theramenes dukket opp på scenen. Familien var ganske rik. Nikias skal ha hatt over 1000 slaver som arbeidet i sølvgruvene ved Lavrion"Nicias (1)», fra The Oxford Classical Dictionary, Simon Hornblower og Antony Spawforth, red., og han øste ut sin rikdom for å vinne gunst hos folket.<ref>Plutarch, Life of Nicias, 3</ref> Nikias hadde, som en av de ledende politikerne i Athen etter Perikles' død, vært den fremste talsmannen for Nikiasfreden, som gjorde slutt på den første delen av Peloponneskrigen i 421 f.Kr. Han hadde vært øverstkommanderende for den sicilianske ekspedisjon og døde i Sicilia i 413 kort tid før ekspedisjonens katastrofale nederlag.
Hagnon hadde i mellomtiden ledet gruppen av greske kolonister som grunnla Amfipolis i 437/6Kagan, The Peloponnesian War, 4.106, hadde tjent som general ved flere anledninger før og under Peloponneskrigen og var en av de som skrev under Nikiasfreden. Hagnons karriere overlappet hans søns da han tjente som en av de ti som ble utpekt av styret til de 400 til å skrive et utkast til en ny konstitusjon i 411.Lysias, Against Eratosthenes, 65
Kuppet i 411 f.Kr. thumb|right|Alkibiades satte i gang det oligarkiske kuppet ved å love persisk støtte til Athen dersom demokratiet ble kastet. Theramenes dukket først opp i historiske nedtegnelser i forbindelse med det oligarkiske kuppet i 411 f.Kr. I etterkant av det athenske nederlaget i Sicilia, begynte opprør å bryte ut blant Athens' alliertstatater i Egeerhavet, og Nikiasfreden brøt sammen. Peloponneskrigen fortsatte for fullt innen 412 f.Kr. I denne konteksten begynte et antall athenske aristokrater, ledet av Peisander og med Theramenes som en av de fremtredende i deres rekker, å konspirere for å kaste byens demokratiske regjering. Denne intrigen ble satt i gang av eksilanten og adelsmannen Alkibiades, som på den tiden fungerte som assistent for den persiske satrapen Tissafernes. Han hevdet at han hadde stor innflytelse hos Tissafernes og lovet å returnere persisk støtte til Athen dersom demokratiet, som hadde ostrakisert ham ble erstattet med et oligarki. I henhold til dette begynte et antall trierarker og andre ledere av den athenske hæren ved Samos å planlegge å styrte demokratiet. De sendte til slutt Peisander til Athen. Han lovet at Alkibiades hjemreise og en allianse med perserne ville følge dersom athenerne ville erstatte deres demokrati med et oligarki. Peisander overtalte den athenske ekklesia til å sende ham som utsending til Alkibiades med fullmakt til å inngå avtaler slik det var nødvendig.
Men Alkibiades' innflytelse hos Tissafernes var ikke så stor som han hevdet, og han innså at han ikke ville kunne overtale satrapen til å alliere seg med athenerne. For å skjule dette faktum krevde han stadig større innrømmelser fra dem til de til slutt nektet å gå med på disse. Peisander og hans medsammensvorne var skuffet over Alkibiades, men var fremdeles bestemte på å styrte demokratiet og returnerte til Samos hvor konspiratørene arbeidet for å sikre seg kontroll over hæren. Samtidig oppmuntret de en gruppe innfødte samoiske oligarker til å begynne å planlegge å styrte deres egen bys demokrati. Imens lyktes en avdeling unge oligarkiske revolusjonære i Athen å få den faktiske kontrollen over styresmakten gjennom attentat og trusler.
Etter at lederne for konspirasjonen var ferdige med forberedelsene ved Samos, satte de seil for Athen. Blant dem var Thermenes. Thukydid henviser til ham som «en av lederne for gruppen som gjorde slutt på demokratiet, en dyktig taler og en mann med idéer.» Konspiratørene kalte sammen forsamlingen og foreslo en rekke tiltak hvor demokratiet formelt ble erstattet med et styre på 400 utvalgte menn som skulle velge og kalle sammen en større forsamling på 5000 menn etter som tiden gikk. Kort tid etterpå gikk konspiratørene bevæpnet til rådskammeret hvor de beordret at det demokratiske rådet skulle spre seg etter at de fikk sin lønn. Forsamlingen gjorde som de var beordret, og fra dette tidspunktet av var styret helt under de oligarkiske konspiratørenes kontroll. De forandret raskt lovene slik at de reflekterte den nye styreformen som de hadde innført. thumb|left|100 px|En gresk hoplitt. I 411 f.Kr. talte Theramenes for et styre hvor alle menn med hoplittstatus eller høyere hadde stemmerett. På dette tidspunktet begynte flere konflikter å utvikle seg som truet fremtiden for den nye styresmakten i Athen. For det første ble det planlagte kuppet ved Samos forhindret av samoiske demokrater og en gruppe athenere som de stolte på. Da hæren ved Samos hørte nyhetene om kuppet i Athen som ankom sammen med overdrevne rapporter om overgrep fra den nye styresmakten, erklærte de sin lojalitet til demokratiet og fiendskap til det nye styret. Imens utviklet det seg en splittelse i Athen mellom radikale og moderate oligarker. Her dukket Theramenes opp sammen med Aristokrates, sønn av Skelias, som leder for den moderate fraksjonen. Den ekstreme fraksjonen, ledet av Frynikos, bestod av fremtredende ledere for kuppet som Peisander og Antifon. Den var dominerende blant de 400 og motsatte seg å utvide antall stemmeberettigede i oligarkiet. De var også villige til å søke fred med Sparta nesten uten betingelser.Hornblower, The Greek World, 147 De moderate, på den andre siden, var riktignok villige til å søke fred med Sparta på betingelser som ville opprettholde Athens makt, men var ikke villige til å ofre imperiet og flåten og ønsket å utvide stemmeretten i oligarkiet til 5000, menn som var hoplitter eller hadde høyere status.
Kort tid etter maktovertakelsen hadde ekstremistlederne i revolusjonen begynt å bygge befestninger på Eteiona, et dominerende punkt i inngangen til havnen i Pireus. Dette festningsverket skulle beskytte havnen mot angrep fra flåten ved Samos. De sluttet disse nye befestningene til eksisterende murer for å danne en festning som kunne forsvaret både mpt land og sjø, ettersom de interne stridighetene økte i styrke. Festningen inneholdt et stort lager som ekstremistene flyttet mesteparten av byens korlagre inn i. Theramenes protesterte på det sterkeste mot byggingen av denne festningen. Han argumenterte med at formålet med den ikke var å holde demokratene ute, men å overlevere den til spartanerne. Theramenes og hans parti var til å begynne med forsiktig siden fiender av regimet hadde blitt henrettet tidligere, men de ble modigere og styrket gjennom flere hendelser. Først beveget en peloponnesisk flåte seg sakte opp langs kysten av Peloponnes. Det var visstnok sendt for å assistere antiathenske styrker på Évvia, men Theramenes anklaget den for å planlegge å ta befestningene på Eteiona i samarbeid med ekstremistene. En athensk militsmann som tilsynelatende handlet på ordre fra konspiratører høyere i rekkene til styresmakten, myrdet så Frynikos, lederen for ekstremistfraksjonen. Han unnslapp, men hans medsammensvorne, en argiver ble tatt til fange. Fangen nektet under tortur å oppgi navnet på sin oppdragsgiver. Ekstremistene var ute av stand til å handle effektivt i denne saken, og siden den peloponnesiske flåten gikk til angrep på Aigina som var et logisk stoppested på vei til Pireus, bestemte Theramenes og hans parti seg for å handle.