thumb|Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»), «grunge (n.)», Online Etymology Dictionary tidvis fornorsket som «grønsj», «Norsk Rock 1985-2000: 15 år med strålende musikk?», Ballade 30. januar 2002 er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.
Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden. «Grunge», AllMusic. Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen,Danaher, Michael (4. august 2014): «The 50 Best Grunge Songs» , Paste. og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv. Felix-Jager, Steven (2017): With God on Our Side: Towards a Transformational Theology of Rock and Roll. Wipf and Stock Publishers, s. 134 Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.
Grunge blandet elementer fra punkrock og hardrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.
Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.
Betegnelsens opprinnelse thumb|Grungemusikeren Mark Arm, sanger for Green River og senere for Mudhoney, er kreditert for først å ha brukt betegnelsen «grunge» for å beskrive Seattle-sounden. Ordet «grunge» ble benyttet på trykk før det ble benyttet i publikasjoner som referanse til musikksjangeren i Seattle. Ordet ble benyttet på Johnny Burnettes rockabillyalbum i 1957. I 1965 var det etablert som et amerikansk slanguttrykk blant tenåringer som referanse til «sluskete. skitten» eller «rotete», Musikkritikeren Lester Bangs benyttet det i 1972, True, Everett (24. august 2011): «Ten Myths about Grunge, Nirvana and Kurt Cobain», The Guardian av skribenten Paul Rambali i en artikkel i NME i 1978 for å beskrive mainstream gitarrock, Rambali, Paul (1. april 1978): «The American Midwest: Akron and Cleveland—Exploring alternative hives of industry in Akron, City of Rubber, and Cleveland, City of Steel», NME. og i en artikkel i magasinet SPIN i 1986 som hevdet at «Støy. Rock har alltid handlet om det. Det er primær grunge (skitten)... forvrengning… og fuzz…», en referanse til rockens forvrengte lydbilde i generell betydning. Enthal, Andrea (juli 1986): «Underground», SPIN
Mark Arm, vokalist for Seattle-bandet Green River — og senere Mudhoney — er generelt kreditert for å være den første som benyttet begrepet «grunge» for å beskrive musikken i Seattle. Arm benyttet det første gang i 1981 da han skrev et brev under sitt fødenavn Mark McLaughlin til en fanzine i Seattle kalt Desperate Times hvor han kritiserte sitt eget band Mr. Epp and the Calculations som «ren grunge! Ren støy! Ren skitt!» Masco, Maire (2015): Desperate Times: The Summer of 1981, Fluke Press. ISBN 978-1938476013. Clark Humphrey, bidragsyter til Desperate Times, siterte dette som den tidligste bruken av begrepet for å referere til et Seattle-band, og nevner at Bruce Pavitt fra Sub Pop populariserte begrepet som en musikalsk betegnelse vinteren 1987-1988, og benyttet det flere anledninger for å beskrive bandet Green River. Humphrey, Clark (1999): Loser: The Real Seattle Music Story. New York: Harry N. Abrams, ISBN 1-929069-24-3, s. 63. Plateselskapet Sub Pop kalte Green Rivers EP Dry as a Bone fra juli 1987 for «ultraløs GRUNGE som ødelegger moralen til en generasjon». DiBlasi, Alex (2013): «Grunge» i: Edmondson, Jacqueline, red.: Music in American Life: An Encyclopedia of the Songs, Styles, Stars and Stories that Shaped Our Culture, ABC-CLIO, s. 520 Den engelske musikkjournalisten Everett True hevdet at da Arm uttalte at Seattles gater var «steinlagt med grunge», benyttet han ordet i en negativ betydning for å bety «verdiløs». True, Everett (24. august 2011): «Ten Myths about Grunge, Nirvana and Kurt Cobain», The Guardian. I denne bruken av «grunge» benyttet Arm ordet som et adjektiv, ikke som måte for å beskrive en musikksjanger.
Arm sa mange år senere at han ikke hadde skapt betegnelsen selv, han slo fast at begrepet hadde vært brukt i Australia på midten av 1980-tallet for å beskrive band som King Snake Roost, The Scientists, Salamander Jim, og Beasts of Bourbon. True, Everett (20. januar 2001): «No End in Sight: Mudhoney Is Alive and Well», The Stranger. Arm brukte grunge som en beskrivende betegnelse framfor som en sjangerbetegnelse, men det kom til sist til å beskrive det hybride lydbildet av punk og metall i musikkmiljøet i Seattle.Heylin, Clinton (2007): Babylon's Burning: From Punk to Grunge. Conongate, ISBN 1-84195-879-4, s. 606. Forfatteren Catherine Strong uttalte at grungens «skitne sound» på slutten av 1980-tallet da lave budsjetter, ukjente med plateinnspillinger og en «bevist mangel på profesjonalisme» kan ha vært opprinnelsen til begrepet «grunge».Strong, Catherine (2016): Grunge: Music and Memory. Routledge, s. 18 Begrepet «grunge» har blitt utvidet til andre former, som da forfatteren Josh Henderson refererte til folk i musikkmiljøet i Seattle fra 1990-tallet som «grungere» i 2016.Henderson, Justin (2016): Grunge: Seattle. Roaring Forties Press, kapittel 5: «the really big time», seksjon: «here come the tabloids!»
Da grunge først ble utviklet kalte musikkjournalister det for «smerterock» grunnet dens sterke påvirkning fra Black Sabbaths «negativitet». Calvert, John (8. september 2011): «My Own Private Nirvana-Revisiting Nevermind 20 Years On», The Quietus. Grunge ble kalt for «Seattle-sound» eller referert til som «Seattle-miljøet», sistnevnte til det aktive musikalske subkulturen i byen sentrert rundt det uavhengige plateselskapet Sup Pop, «det sterke alternative miljøet», Universitetet i Washington, og Evergreen State College. Shuker, Roy (2013): Understanding Popular Music Culture, 4. utg., Routledge, s. 182 Sistnevnte var et progressivt skolemiljø som ikke benyttet karaktersystem og som hadde sin egen alternative musikkradiostasjon. Grupper fra byen Portland i Oregon, slike som The Wipers, hadde også innflytelse på sjangerens første utøvere.Nirenberg, Michael (30. desember 2014): «Discussion with Sub Pop Founder Bruce Pavitt», The Huffington Post.
En del band assosiert med sjangeren, slike som Soundgarden, Pearl Jam og Alice in Chains, har ikke vært mottakelig for betegnelsen, og foretrukket å referere til seg selv som ganske enkelt «rock and roll-band».Buchanan, Brett: «Ben Shepherd Trashes Grunge Label, Says Soundgarden Were Never A Grunge Band», AlternativeNation.net. Arkivert fra originalen den 12. juli 2015.«Pearl Jam: Interviews with all five members» , Ew.com«Interview: Alice in Chains» , The National Student, 7. oktober 2013. Ben Shepherd fra Soundgarden uttalte at han «hatet ordet» grunge og hatet «å bli assosiert med det.»Garro, Adrian: «The Grunge Era, As Told By The Musicians That Defined It (Interview with Author Mark Yarm)» (PDF), RockCellar Magazine. Jeff Stetson, musiker fra Seattle, uttalte at da han besøkte hjembyen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som turnerende musiker, refererte ikke de lokale musikerne til seg selv som utøvere av «grunge» eller deres stil som «grunge», og de var ikke smigret over at det musikk ble kalt for «grunge».Stetson, Jeff (22. januar 2014): «Hey Millennials, Grunge Was Never A Movement. It Was Never A Genre. Get Over Yourselves» , Thought Catalog.
Rolling Stone merket seg sjangerens mangel på en klar definisjon.«Readers' Poll: The Best Grunge Albums of All Time Your picks include 'Bleach,' 'Ten' and 'Temple of the Dog'», Rolling Stone. 24. november 2012. Robert Loss innså utfordringene i å definere «grunge»; han uttalte at man kan fintelle historier fra grungemiljøet for å forsøke å forklare det, men så snart som du forsøker å definere grunge på denne måten, så «glipper det ut mellom fingrene dine».Loss, Robert (9. april 2012): «Grunge: Straining to Challenge the Status Quo», Pop Matters. Roy Shuker uttalte at begrepet gjorde en rekke stilarter «uklare». Stetson mente at grunge ikke var en bevegelse, en «monolittisk bevegelse», eller en måte å reagere på 1980-tallets metallpop; han kalte begrepet en for misvisende, hovedsakelig basert på hype, oppblåst av media. Shuker uttalte at «’Seattle-sounden’ ble en merkedsføringsknep for musikkindustrien.» Stetson uttalte også at framtredende band som overveide å bli grunge (Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice in Chains, Mudhoney og Hammerbox) lød alle forskjellige. Mark Yarm, forfatteren av boken Everybody Loves Our Town: An Oral History of Grunge, pekte på forskjellene mellom de ulike grungebandene, hvor en del var punk og andre var metall-basert.
Karaktertrekk Sangstil thumb|right|Vokalist Eddie Vedder, fra Pearl Jam, er kjent for hans uttrykksfulle sangstil. Sangstilen til grunge var tilsvarende til de elektriske gitarenes utbrudd av høy, tungt forvrengte lydbilde. Kurt Cobain hadde en «brysk, sløret artikulasjon og grusete klangfarge» og Eddie Vedder fra Pearl Jam benyttet seg av en «bred, mektig vibrato» for vise sin «uttrykksdybde». Shepherd, John; Horn, David (2012): Continuum Encyclopedia of Popular Music of the World Volume 8: Genres: North America. A&C Black, s. 23 Generelt benyttet grungesangerne en «dypere vokalstil» som var tilpasset de nedstemte gitarene og sangtekstenes mørke, tunge tematikk.Stab (26. april 2011): «Serve the Servants: Unlocking the Secrets of Grunge Guitar» , Gibson.com. Grungesangerne benyttet grov, rusten, raspete» vokaler, med «... knurring, stønning, skrik og mumling» Moody, Fred (2004): Seattle and the Demons of Ambition: A Love Story, s. 171. og «sørgmodige stønn»; denne utstrekningen i sangstilene ble benyttet til å kommunisere «mangfoldet av følelser» i tekstene. Fournier, Karen (2015): The Words and Music of Alanis Morissette, ABC-CLIO, s. 44 Cobains reaksjon til «elendige tider» og misnøye med tidsepoken var hva han skrek ut i sine sanger. Talley, Tara (2005): «Grunge and Blues, A Sociological Comparison:How Space and Place Influence the Development and Spread of Regional Musical Styles» i: Chrestomathy: Annual Review of Undergraduate Research, School of Humanities and Social Sciences, College of Charleston, 4, s. 233 Generelt ble grungesanger sunget «ganske enkelt ofte noe uforståelig» og har blitt karakterisert som i «grenselandet av ustemte vokaler».Clark, Bill (4. september 2007): «GRUNGE Deep Cuts», Bullz-eye