thumb|Satellittfoto av Den arabiske halvøy mellom Rødehavet i vest, Persiabukta i øst og Arabiahavet i sør
Arabisk mytologi, eller religion i det førislamske Arabia, var en blanding av polyteisme (flerguderi), kristendom, jødedom, og ulike iranske religioner. Arabisk polyteisme, den dominerende form for religion i Arabia før den eneveldige islamske tro undertrykte andre former for religiøse forestillinger, var basert på dyrkelse av guddommer og andre ritualer. Guder og gudinner, inkludert måneguden Hubal, og gudinnene Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá, ble æret ved lokale helligdommer som eksempelvis Kaba i Mekka. Det har vært fremmet ulike teorier for å forstå rollen til Allah i religionene i Mekka.Berkey, Jonathan Porter (2003): The Formation of Islam: Religion and Society in the Near East, 600-1800. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-58813-3, s. 42. Robinson, Neal (5. november 2013): Islam: A Concise Introduction, Routledge, ISBN 978-1-136-81773-1, s. 75 Peters, Francis E. (1994): Muhammad and the Origins of Islam, SUNY Press, ISBN 978-0-7914-1875-8, s. 110. Peterson, Daniel C. (26. februar 2007): Muhammad, Prophet of God Wm. B. Eerdmans Publishing,ISBN 978-0-8028-0754-0, s. 21. Mange av de fysiske beskrivelsene av de førislamske gudene er sporet tilbake til idoler, særlig i nærheten av Kaba, og det har blitt sagt at det eksisterte opp mot 360 av dem. Armstrong, Karen (2000): Islam: A Short History, Modern Library, ISBN 0-8129-6618-X, s. 11.
Andre religiøse religioner og strømninger eksisterte også i mindre grad. Innflytelsen fra tilstøtende romersk, aksumske og sasanidiske rikene førte til kristne samfunn i nordvest, nordøst og sør i Arabia. Kristendommen hadde mindre innflytelse, men førte til en del omvendelser over den arabiske halvøya. Med unntak av nestorianismen, en kristologisk lære oppkalt etter Nestorios, patriark av Konstantinopel, i nordøst og i Persiabukten, var den dominerende kristne orienteringen miafysitismen, en kristologisk retning under de orientalsk-ortodokse kirker. Den arabiske halvøy hadde fått jødisk innvandring siden romersk tid og de jødisk-romerske kriger som førte til en del jødiske samfunn i diaspora og til at en del lokale arabere som konverterte. I tillegg bidro innflytelsen fra Sasanideriket til at iranske religioner var nærværende blant araberne. Zoroastrismen eksisterte i øst og sør, og det er bevis på manikeisme eller muligens mazdakisme ble praktisert i Mekka.
Polyteisme og stedegne trosforestillinger Bakgrunn thumb|Relieff av Nemesis, Allāt og en hengiven. Kunstmuseet i Lyon.
Fram til omtrent 300-tallet praktiserte bortimot alle arabere polyteistiske religioner.Hoyland, Robert G. (11. september 2002): Arabia and the Arabs: From the Bronze Age to the Coming of Islam, Routledge, ISBN 978-1-134-64634-0, s. 139. Selv om det uviklet seg betydelige jødiske og kristne minoriteter, forble polyteisme som den rådende trossystem i det førislamske Arabia.Nicolle, David (20. juni 2012): The Great Islamic Conquests AD 632-750, Osprey Publishing, ISBN 978-1-78096-998-5, s. 19. De religiøse forestillingene og praksisene til de nomadiske beduinene var særskilte fra de bosatte stammene i byer som Mekka.Aslan, Reza (2. desember 2008): No God But God: The Origins, Evolution and Future of Islam, Random House, ISBN 978-1-4070-0928-5, s. 6 Nomadiske trossystem er antatt til å ha inkludert fetisjisme, totemisme, og forfedredyrkelse, men var hovedsakelig knyttet til umiddelbare bekymringer og problemer, og besto ikke av bredere filosofiske spørsmål om hva som angår etterlivet. Mens de fastboende i Mekka og andre bosetninger langs fjellkjeden Hijaz på vestsiden av den arabiske halvøy dyrket sine guder i faste helligdommer i byer og oaser, praktiserte beduinene sin religion mens de var på vandring.
Samtidige informasjonskilder om gudeverden i det førislamske Arabia omfatter et lite antall inskripsjoner og utskjæringer, levninger steinidoler, referanser i poesien til den førislamske poeten Zuhayr bin Abi Sulma og andre førislamske personnavn.Phipps, William E. (1. september 1999): Muhammad and Jesus: A Comparison of the Prophets and Their Teachings, A&C Black, ISBN 978-0-8264-1207-2, s. 21 Informasjonen er uansett begrenset og mens forskere antar at de dominerende tradisjonene i det førislamske Arabia var polyteistiske, er det liten sikkerhet om den førislamske polyteismens vesen. I henhold til historikeren og religionsforskeren F.E. Peters er «et av karaktertrekkene til arabisk hedendom, slik den har kommet ned til oss, fraværet av en mytologi, fortellinger som kunne tjene til å forklare opprinnelsen eller historien til gudene.»Peters, Francis E. (2003): Islam, a Guide for Jews and Christians, Princeton University Press, ISBN 0-691-11553-2, s. 45
Det meste av den bevarte informasjonen om Mekka under islams framvekst og tidligere tider kommer indirekte fra tekster i Koranen og fra senere muslimske kilder som den profetiske biografilitteraturen (Sirat Rasul Allah) som handler om livet til Muhammad og Kitāb al-Așnām («Boken om idoler»), skrevet av Hisham Ibn Al-Kalbi (737–819). Han beskrev guder og ritualer i arabisk religion, men er kritisk til førislamske tradisjoner og opptatt av identifisere «polyteistisk synd».Peters, Francis E. (1994): Mecca: A Literary History of the Muslim Holy Land, Princeton University Press, ISBN 0-691-03267-X, s. 5–7. Alternative kilder er så fragmenterte og spesialiserte at det å framstille en overbevisende historie av denne perioden basert på disse kildene alene er bortimot umulig. Humphreys, R. Stephen (1991): Islamic History: A Framework for Inquiry, Princeton University Press, s. 69–71. Flere forskere hevder at den profetiske biografilitteraturen ikke er uavhengig av Koranen, men har blitt fabrikkert for å forklare vers i denne boken.Donner, Fred M. (2006): «The historical context» i: McAuliffe, Jane Dammen: The Cambridge Companion to the Qur'ān, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-53934-0, s. 33–34 Det er bevis som støtter påstanden at en del rapporter av profetlitteraturen er av tvilsom gyldighet, men det er også bevis som støtter påstanden at profetlitteraturen har sin opprinnelse uavhengig av Koranen. Iblandet problemet er at de eldste bevarte muslimsk-historiske verker, inkludert profetlitteraturen, ble satt sammen i deres endelige form mer enn et århundre etter begynnelsen av den islamske tidsalder. En del av disse verkene var basert på påfølgende tapte eldre tekster, som i sin tid var nedtegnet fra en flytende muntlig tradisjon. Forskere er ikke samstemte til hvilken tid da slike muntlige redegjørelser begynte å bli systematisk samlet og skrevet ned,Humphreys, R. Stephen (1991): Islamic History: A Framework for Inquiry, Princeton University Press, s. 86–87. og at de skiller seg mye i deres vurdering av den historiske påliteligheten av de tilgjengelige tekstene.Lindsay, James E. (2005): Daily Life in the Medieval Islamic World, Greenwood Publishing Group, s. 7.
Allah Se hovedartikkel, Allah
thumb|right|En tegning av den svarte steinen i Kaba i en fragmentert utgave, for og fra siden. En del forskere har postulert at i førislamske Arabia, inkludert Mekka, ble Allah betraktet som en guddom, muligens en skapergud eller en hovedgud i en pantheon av en rekke ulike guder. Ordet Allah (fra arabiske al-ilah betyr «guden») Peters, Francis E. (1994): Muhammad and the Origins of Islam, SUNY Press, ISBN 978-0-7914-1875-8, s. 107. kan ha blitt benyttet som en generell tittel framfor å være et navn.Saritopak, Zeki (2005): «Allah» i: Leaman, Oliver: The Qu'ran: An Encyclopedia, Routledge s. 34Gardet, L. (1986): Allah i: Gibb, H.A.R., red.: Encyclopaedia of Islam, BRILL Konseptet Allah kan ha eksistert vagt i religionene i Mekka.Böwering, Gerhard (2005): «God and his Attributes» i: McAuliffe, Jane Dammen, red.: Encyclopedia of the Qur'an, BRILL I henhold til islamske tekster trodde innbyggerne i Mekka og deres naboer på at gudinnene Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá var døtre av Allah.Peterson, Daniel C. (26. februar 2007): Muhammad, Prophet of God, Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 978-0-8028-0754-0, s. 46
Regionale varianter av ordet eller betegnelsen Allah ble benyttet i både hedenske og kristne førislamske inskripsjoner.Robin, Christian Julien (2012): «Arabia and Ethiopia» i: Johnson, Scott Fitzgerald, red.: The Oxford Handbook of Late Antiquity. OUP USA. s. 304–305. Farsnavnet til Muhammad var ʿAbd-Allāh, i betydningen «tjeneren av Allah».
Allāt, Al-Manat, og Al-‘Uzzá Allāt, Al-Manat og Al-‘Uzzá er vanlige navn som ble benyttet på tallrike gudinner over hele Arabia.Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, I.B. Tauris, ISBN 9781860645082, s. 130, 131, 162.Healey, John (2001): The Religion of the Nabataeans: A Conspectus, Brill Publishers, ISBN 9789004107540, s. 110, 153. Hoyland, Robert G. (11. september 2002): Arabia and the Arabs: From the Bronze Age to the Coming of Islam, Routledge, ISBN 978-1-134-64634-0, s. 142–144 Frank, Richard M.; Montgomery, James Edward (2007): Arabic Theology, Arabic Philosophy: From the Many to the One, Peeters Publishers, ISBN 9789042917781, s. 89 Den britiske historikeren og islamologen G.R. Hawting har uttalt at moderne forskere jevnlig assosierte navnene på de arabiske gudinnene Allāt, Al-Manat, og Al-‘Uzzá med kulter viet til planeter på stjernehimmelen, særlig Venus, «morgenstjernen», og støttet seg på bevis utenfor den muslimske tradisjonen foruten også i tilknytning til Syria, Mesopotamia, og Sinaihalvøya.Hawting, G.R. (9. desember 1999): The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam: From Polemic to History. Cambridge University Press, ISBN 1-139-42635-4, s. 142