Avaldsnes kongsgård blir kalt Norges eldste kongesete.
Avaldsnes ligger ved Karmsundet som i gammel tid kaltes nordvegen. Noen mener at det var den viktige skipsleia nord langs norskekysten. Avaldsnes har vært et maktsentrum fra folkevandringstiden. Det er flere arkeologiske funn og gravhauger som tyder på makt og velstand. Det har vært nær kontakt med De britiske øyer lenge før vikingtiden.
Utgravinger En vet ikke nøyaktig hvor kongsgården lå, men det er flere historiske kilder som forteller om kongsgården på Avaldsnes. «Jakten på kongsgården» har i mange år vært et begrep blant lokalbefolkningen som har hatt sin mening om hvor kongsgården ligger. Det fantes også gamle sagn om en hemmelig gang. En privatmann tok affære og samlet inn kr 51 000 for å få bekreftet eller avkreftet disse sagnene.
I 1986 foretok Arkeologisk museum i Stavanger en kortvarig arkeologisk undersøkelse på parkeringsplassen utenfor kirken. De fant da en hemmelig gang som gikk i retning av kirketårnet og bøyde av mot Karmsundet. Om lag 35 m av denne «lønngangen» ble avdekket før arbeidet ble avbrutt. En slik gang er enestående i Norge. Den nærmeste parallellen er gangen mellom bispegården og kirken på Skálholt på Island.
Under utgravingen ble det også funnet bygningsrester av to hus, det ene sannsynligvis fra 1600-tallet, det andre fra vikingtiden eller middelalderen. Bare noen få meter av denne bygningen ble avdekket. Det satte inn med kraftig regnvær, og arbeidet ble avsluttet for at informasjon ikke skulle gå tapt.
Etter nye utgravninger sommeren 2017 kunne arkeologene og Riksantikvaren erklære at de har funnet kongsgården på Avaldsnes. Funnet er oppsiktsvekkende, da det som er funnet er restene av en stor kongsgård i stein, nærmest et middelalder-slott.https://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Nyheter/Viktig-at-vi-ikke-taper-historien
Dette er trolig en av kun fire kongsgårder i stein i Norge. Eldst er Sverresborg i Trondheim, Håkonshallen i Bergen og kongsgården i Tønsberg. Jan Hendrich Lexow argumenterte i 1960 for at Kongsgård i Stavanger opprinnelig hadde vært kongsgård fram til bybrannen i 1271-1272.Jan Hendrich Lexow: Kongsgård, Stavanger Museums årbok for 1960.
Eventyr fra Avaldsnes Det må antageligvis ha stått en rekke kongsgårder på Avaldsnes. Den hemmelige gangen som ble avdekket, vitner om alt annet enn fredelige forhold. Fra sagaen kjenner vi også flere dramatiske hendelser som foregikk på Avaldsnes. Snorre Sturlason forteller et eventyr om at Olav Tryggvason en gang fikk besøk av en gammel, enøyd mann som blant annet kunne fortelle om kong Augvald, folkevandringskongen som hadde gitt navnet sitt til Avaldsnes. Etter denne samtalen hadde kong Olav problemer med å sove, og han stod derfor opp for å se etter den gamle. Da han kom ned til kokken, fikk han vite at den enøyde hadde forsøkt å forgifte maten som skulle settes fram for kongen. Olav Tryggvason forstod da at det var selveste Odin som hadde vært på besøk. Snorre fortalte også et annet eventyr om at annen gang kom et fullastet skip med seidmenn og annet trollpakk inn til Avaldsnes. Lederen deres var Øyvind Kjelda, og de kom for å kaste trolldom over kongen fordi han brakte kristendommen til landet. Seidmennene mante fram ei tykk, svart skodde, men skodda vendte seg i stedet mot seidmennene som virret omkring i blinde. Kongen grep inn og bandt seidmennene fast på et skjær. Da sjøen flødde, druknet seidmennene. Skjæret ble siden kalt Skrattaskjær. (Skratte betyr trollmann)
Harald Hårfagre Professor Magnus Olsen sa i sin tid om kongsgården på Avaldsnes: For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes (...). Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy – Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet – som sin egentlige residens (...). Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie.
I virkeligheten, gir kildene motstridende opplysninger om hvor Harald bodde, men det er kun gårder på Vestlandet som oppgis: Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum. Stedsnavnet har vært diskutert, siden noe slikt gårdsnavn ikke er kjent. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip.Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 18 -https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e? Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes.Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 19 -https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e? Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart. Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 25. Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn.Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 22. Ifølge HeimskringlaHeimskringla, «Harald Hårfagres saga», vers 38. og Egils sagaEgils saga, 1970, side 74. begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke.
Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer. Så koblingen mellom Harald Hårfagre eller Harald Luva, og Avaldsnes er usikker.
Olav den hellige og Erling Skjalgsson Også Olav den hellige opplevde dramatikk på Avaldsnes. Snorre diktet opp en fortelling om påsken 1023. Olav hadde nettopp dømt Asbjørn Sigurdson fra Trondenes til døden fordi Sigurd begikk den uhørte handling å hogge hodet av konges årmann, Tore Sel, mens kongen holdt gjestebud på Avaldsnes. Men siden det var påske, ville kongen vente med å iverksette dommen. Mens kongen var til messe, gikk det bud til Erling Skjalgsson på Sola om hva som var i ferd med å skje. Den reelle makthaver var likevel Erling Skjalgsson – Asbjørn Sigurdsons morbror. Erling lot budstikka gå og kom til Avaldsnes med 1500 arge jærbuer for å redde søstersønnen fra døden. Og Olav kunne ikke gjøre annet enn å benåde drapsmannen, som siden ble kalt Asbjørn Selsbane. Denne hendelsen på Avaldsnes satte ondt blod mellom slektene og ledet fram til slaget på Stiklestad der en annen av Asbjørns onkler, Tore Hund, drepte Olav den hellige.
Middelalder Det er kun bevart noen få skriftlige kilder om kongsgården på Avaldsnes i middelalderen.
Adam av Bremen forteller rundt år 1070 at den fremste pilegrimsvegen nordover til Nidarosdomen var skipsleden. Olavskirken på Avaldsnes må ha vært et viktig stoppested for pilegrimer som skulle til St. Olavs gravsted i Nidaros. Et eget sålehus ble bygget for å huse pilegrimer og andre reisende. Men pilegrimene kom også til Avaldsnes landevegen, noe navn som Fegensbrekkå (det første stedet man så kirken) og Munkaskaret vitner om. På Torvastad et par kilometer nordvest for Olavskirken finnes en egen Olavskilde der pilegrimer satte ned kors og bad om helbredelse. Flere sagn om sankt Olav er knyttet til Avaldsnesområdet.
Da borgerkrigen i Norge begynner etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ble det rivalisering mellom kongsemner. Avaldsnes var en bastion for birkebeinerne fram til 1205. I 1207 hører vi at baglerne har kontroll over Vestlandet like til Boknafjorden sør for Karmøy. Kongesønnen Håkon Håkonsson var da i deres makt.
Håkon Håkonsson sto senere for byggingen av Olavskirken på Avaldsnes rundt 1250 da norgesveldet var på sitt største. I et pavebrev av 1247 heter det at kong Håkon Håkonson selv skal få rett til å velge prester til de kirker han og hans forfedre har reist på sine tre kongsgarder, og til dem han selv kommer til å grunnlegge. Ved alle andre kirker hadde biskopene denne retten. Håkons sønnesønn, Håkon V Magnusson gjorde siden Olavskirken til en av de fire kongelige kollegialkirkene i Norge. En kollegialkirke var et sted der kongen kunne utdanne sine egne kongetro prester og rådgivere. De andre kollegialkirkene lå i Oslo, Bergen og Tønsberg. I dag er Olavskirken på Avaldsnes den eneste kollegialkirken som fremdeles står.
Fra Håkon Vs tid har vi bevart seks kongebrev som kongen skrev på Avaldsnes. Kong Håkon V Magnusson nevner også kongskirken på Avaldsnes i sitt testament. Et annet samtidsdokument er beskrivelsen av at hanseatene brente ned kongsgården på Avaldsnes, sålehuset som drottseten hadde satt opp og andre gårder langs Karmsundet. Dette skjedde høsten 1368. Konsgården må likevel ha blitt gjenoppbygget, fordi andre kilder beskriver Avaldsnes som kongsgård fram til ca. 1450.
Olavskirken Olavskirken skal være bygd på et hedensk kultsted med fem kjempesteiner. I dag står bare den 7,2 m høye bautaen Jomfru Marias synål på sin opprinnelige plass. Navnet kommer av runeinnskriften: «Mikjall Mariu Næstr», erkeengelen Mikael nest etter Maria i rang. Sagnet forteller at dommedag kommer når denne bautasteinen rører kirkeveggen. Derfor har avaldsnesprestene i løpet av flere hundre år gått ut i ly av nattemørket og hogd biter av toppen, og slik har de reddet verden fra undergang. Dette dommedagssagnet kan ha røtter tilbake til den eldste kristne tida før kirkene ble bygget, da det var vanlig å vie slike hedenske kultsteder til erkeengelen Mikael. Og Mikael er erkeengelen som skal blåse sjelene inn for dommedag og veie hvem som skal til himmelen og hvem som går fortapt. Også Håkon Håkonsson hadde respekt for denne steinen: Kirkeveggen ble nemlig skrådd for å hindre kontakt med bautaen.
Under Håkon Håkonsons kroning ville biskopene at kongen skulle ta landet i len av Olav den hellige og kirken. Men kong Håkon nektet å ha hellige Olav som overkonge. Likevel viet han kirken på Avaldsnes til sankt Olav. Fra sagalitteraturen hører vi at Håkon Håkonson svarte den gamle birkebeineren Helge at Gud, jomfru Maria og hellige Olav er hans ombudsmenn. Vi vet at kirken i katolsk tid hadde både et Olavsalter og et Mariaalter. Kanskje hadde kirken også et alter for Mikael.
I dag er Olavskirken det fremste minnesmerket over Avaldsnes sin storhetstid. Den kan stå som symbol på at rikssamlingen ble sluttført under Håkon Håkonson. Men da kirken ble bygd, var Avaldsnes' glansdager allerede forbi. Ved å følge historien fra vikingtid inn i middelalder ser vi at det økonomiske og politiske tyngdepunktet blir flyttet fra kjerneområdet ved Karmsundet, først til Nidaros, siden til Bergen og så til Oslo.
Havnen og handel ved Avaldsnes Fra yngre romertid og utover i år 1000 gikk samhandelen mellom Norge og Mellom-Europa over Nordsjølandene. Fra 1100-tallet ble denne handelen overtatt av Hansabyene som var selvstendige bystater med stor økonomisk og militær makt. Hanseatene var aldri velsette, men fordi Norge var avhengig av korn, malt, mel og salt, måtte til og med den ellers så mektige Håkon Håkonsson gi dem lov til å drive handelsvirksomhet.