mini|Kart over Stillehavet med økonomiske soner markert. De fem øygruppene gir Fransk Polynesia en sone på 5,5 millioner km² thumb|Flaggene til Fransk Polynesia sammen med flagget til Frankrike. Fransk Polynesia er et selvstyrt område i Polynesia i det sentrale, sørlige Stillehavet. Det tilhører Frankrike, har status som oversjøisk samfunn med indre selvstyre og har siden 2004 blitt betegnet som et oversjøisk land (pays d'outre-mer). FN regner Fransk Polynesia som et ikke-selvstyrt område. Folketellingen i 2017 viste et innbyggertall på .
Fransk Polynesia består av fem øygrupper med til sammen 121 øyer, derav 76 bebodde. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse og har høye fjell. Andre er lave atoller. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.
Øyene i Fransk Polynesia ble befolket fra området ved Samoa av folk som talte polynesiske språk. Fra slutten av 1700-tallet ble øyene hyppig oppsøkt av europeere. Misjonærer begynte å omvende befolkningen til kristendommen. Europeiske stormakter konkurrerte om innflytelse. For å forhindre britisk dominans, erklærte Frankrike Tahiti som protektorat i 1842. I 1880 ble øyene annektert av Frankrike og gjort til koloni. Kontakten med europeerne fikk store konsekvenser for de etablerte samfunnene på øyene. Nye sykdommer førte til stor befolkningsnedgang. Misjonsvirksomhet og europeisk påvirkning endret kultur og samfunn.
I løpet av 1900-tallet gjennomgikk Fransk Polynesia en omfattende sosial og økonomisk utvikling, der leveforholdene ble bedre og levealderen steg. Turisme utviklet seg til å bli en viktig næring. Frankrike gjennomførte fra 1963 til 1996 atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia.
I 1946 ble øyene et oversjøisk territorium. Gradvis har landet fått større selvråderett over egne anliggender. Selvstyre ble innført i 1984. Det står strid om tilknytning til Frankrike og dette ligger også til grunn for partisystemet. Siden 2004 har landet vært preget av hyppige regjeringsskifter.
Navn mini|Frimerke fra 1924 med betegnelsen Établissements de l'Océanie Polynesia er en europeisk term for øyene i det sentrale Stillehavet. Navnet betyr «mange øyer» og kommer fra gresk poly (πολύς), som betyr «mange», og nēsos (νῆσος), som betyr «øy».«French Polynesia», i John Everett-Heath: Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press, 2010.
Navnet Polynésie ble første gang benyttet av Charles de Brosses i 1756 som en betegnelse på alle øyene i Stillehavet.Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 63. I et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo Jules Dumont d'Urville å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia.Lansdown, Richard (red.): Strangers in the South Seas. The Idea of the Pacific in Western Thought, Honolulu: University of Hawaii Press, 2006, s. 219. Etter dette er Polynesia blitt navn for de mange øyene innenfor en omtrentlig trekant dannet av Hawaii i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya i sørøst. Navnet Polynesia ble først utbredt på 1800-tallet.«Story: European discovery of New Zealand. Page 6 – Cook's achievement», Te Ara – The Encyclopedia of New Zealand.
De franske besittelsene i Stillehavet ble først kalt Établissements de l'Océanie, senere Établissements français de l'Océanie (EFO). Opprinnelig omfattet betegnelsen også Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene. Etter at disse ble skilt ut som egne kolonier, ble Établissements français de l'Océanie ensbetydende med de franske øybesittelsene øst i Polynesia inntil 1957, da navnet skiftet til Fransk Polynesia,«Établissements français de l'Océanie», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 83. (fransk: Polynésie française, tahitisk: Pōrīnetia Farāni).
Navnet Fransk Polynesia er utfordret av selvstyre- og selvstendighetsforkjempere fordi navnet viser til at landet er underlagt fransk herredømme. Tahiti Nui, som betyr «store Tahiti», er lansert som alternativt navn.«L’appellation Polynésie française en question», Histoire de L'Assemblée de la Polynésie française. Det har særlig blitt benyttet i offisiell sammenheng mens Gaston Flosse har vært i regjering, men er ikke godtatt av franske myndigheter.von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 12, nr. 1, 2000, s. 225.von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 13, nr. 1, 2001, s. 225 og 232. Uavhengighetspolitikeren Oscar Temaru var først også tilhenger av Tahiti Nui, men har senere gått inn for navnet Maohi Nui i stedet. Navnet Tahiti Nui er kritisert for å være fokusert på Tahiti og ikke ta hensyn til de andre øyene. Også Maohi Nui har slagside til fordel for Tahiti, da ordet maohi enten har en annen betydning på andre av landets språk enn tahitisk eller ikke finnes i vokabularet i disse.Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 25, nr. 1, 2013, s. 154-155.
Naturgeografi mini|Tahiti og Selskapsøyene er av vulkansk opprinnelse med høye fjell. En av toppene, Aorai, når en høyde på moh mini|Selskapsøyene: Flyfoto over Bora Bora med de omliggende korallrev og småøyer, motu mini|Utsikt over stranden på øya Mangareva i Gambierøyene mini|Fra Fatu Hiva i Marquesasøyene mini|Parti av atollen Tikehau i Tuamotuøyene
Fransk Polynesia består av 121 øyer sør for ekvator i Polynesia i det sentrale Stillehavet. Landarealet utgjør km². Det bor folk på 72 av øyene. En økonomisk sone på 5,5 millioner km² omgir øyene.
Den ubebodde sandbanken Motu One i Marquesasøyene er nordligste punkt. Klippeøyene Marotiri, sør for den sørligste bebodde øya Rapa Iti, er sørligste punkt. Manuae i Îles Sous-le-Vent og Îles Maria i Australøyene ligger omtrent like langt vest. Atollen Temoe ligger lengst øst i Fransk Polynesia. Fransk Polynesia strekker seg over flere tidssoner. Australøyene, Selskapsøyene og Tuamotuøyene benytter UTC-10, Marquesasøyene UTC-09.30 og Gambierøyene UTC-09.
Nærmeste naboøyer er Linjeøyene tilhørende Kiribati, samt Jarvisøya tilhørende USA, beliggende nord for Selskapsøyene og vest for Marquesasøyene. I vest ligger Cookøyene og i sørøst Pitcairnøyene tilhørende Storbritannia.
Geologi Øyene er av vulkansk opprinnelse og varierer fra fjellrike øyer til koralløyer og lave atoller. Øygruppene stikker opp av havet fra undersjøiske fjellrygger som går i retning fra nordvest til sørøst. På Tahiti når toppen av fjellet Orohena moh.
Øyene er en del av den tektoniske Stillehavsplaten, som beveger seg mot nordvest med en fart på mellom sju og elleve cm i året.«Plate Tectonics», Pacific Northwest Seismic Network. Tuamotuøyene har en geologisk alder nær platens egen, 40 til 60 millioner år, mens de øvrige øyene er resultat av senere vulkansk aktivitet, preget av påfølgende erosjon, nedsynking og drift. I Fransk Polynesia finnes alle stadier av denne prosessen, fra høye vulkanske øyer til lave atoller.Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française, s. 21-22.
Det er varmepunkter ved Selskapsøyene, Marquesasøyene og ved undervannsfjellene for enden av Australøyene. Den undersjøiske vulkanen Teahitia vest av Tahiti hadde sist utbrudd i 1985.«Teahitia», Global Volcanism Program. Andre undersjøiske vulkaner ved Tahiti er Mont Rocard, som sist hadde utbrudd i 1972,«Rocard», Global Volcanism Program. og Moua Pihaa, med siste utbrudd i 1970.«Moua Pihaa», Global Volcanism Program. Ved undervannsfjellene Macdonald sørvest for Rapa Iti og Marotiri var det sist utbruddsaktivitet i 1989. Toppen befinner seg her 27 meter under havoverflaten.«Macdonald», Global Volcanism Program.
De fem øygruppene Fem øygrupper utgjør landet: Selskapsøyene, Tubuai- eller Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.
Den ubebodde øya Clipperton, nord for ekvator, er ikke en del av Fransk Polynesia.Aldrich, Robert og John Connell: The Last Colonies, Melbourne: Cambridge University Press, 1998, s. 259. Etter beslutning i 2008 er ansvaret for administrasjon av øya delegert til høykommissæren i Fransk Polynesia.Arrêté du 3 février 2008 portant délégation de l'administration de l'île de Clipperton au haut-commissaire de la République en Polynésie française, Legifrance.
Selskapsøyene Selskapsøyene er del i to grupper: îles du Vent og îles Sous-le-Vent.
îles du Vent består av den største av øyene, Tahiti, samt øyene Moorea, Maiao og Mehetia og atollen Tetiaroa. Vest for disse ligger îles Sous-le-Vent, der Bora Bora er den mest kjente øya, og som videre består av øyene Huahine, Maupiti, Raiatea og Tahaa, samt atollene Manuae, Maupihaa, Motu One og Tupai.
Selskapsøyene har størst landareal av de fem øygruppene: to femdeler av det totale arealet. Øyene er for det meste vulkanske, med høye topper som har erodert og dannet dype daler. Øyene kan ha en smal kyststripe, men fjellene kan også gå rett ned i havet. Barriererev omgir øyene.
Australøyene Tubuai- eller Australøyene består av fem hovedøyer, Tubuai, Rurutu, Rimatara, Raivavae og den avsidesliggende Rapa Iti. Øyene er av vulkansk opprinnelse, men er med 80–440 moh lavere enn andre vulkanske øyer i Fransk Polynesia. Øygruppen omfatter også atollen îles Maria og Marotiri. Australøyene er en del av samme kjede som de sørlig Cookøyene.«L'archipel des îles Australes», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
Marquesasøyene Marquesasøyene ligger nordøst for Tahiti. Øygruppen består av tretten øyer fordelt på en nordlig gruppe med Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou som de viktigste øyene, og en sørlig gruppe, der de viktigste øyene er Hiva Oa og Fatu Hiva og Tahuata. Enkelte av øyene er av vulkansk opprinnelse, med fjell som når opp mot 1200 moh. Fjellene går rett i havet. Øyene er uten kyststripe og er heller ikke beskyttet av barriererev.
Tuamotuøyene De 78 Tuamotuøyene ligger øst for Selskapsøyene og består av lave koralløyer og atoller med laguner rike på fisk. Vegetasjonen består for det meste av kokospalmer. Jordsmonnet består av korallsand og gir vekstgrunnlag for lite annet. De største atollene er Rangiroa og Fakarava.
Gambierøyene Gambierøyene ligger sørøst for Tahiti. Fire av øyene er av vulkansk opprinnelse og dermed også høye. Den viktigste øya i denne gruppen er Mangareva.
Klima Øyene har et varmt og fuktig tropisk klima med passatvind. Temperaturen ligger mellom 20 °C og 29 °C. Nedbøren er på 165 cm i året, med perioden fra november til april som den våteste.
Tropiske sykloner forekommer, men er sjeldnere i denne delen av Stillehavet enn lengre vest.«French Polynesia», BBC Weather, 12. april 2012.
Flora og fauna mini|Svarttippet revhai (Carcharhinus melanopterus) i vannet ved Tuamotuøyene mini|Apetahia raiateensis finnes bare på fjellet Temehani på Raiatea Øyene ligger langt fra andre landmasser. Dette medvirker til at artsmangfoldet på land ikke er stort. Samtidig er mange av artene som finnes stedegne. Noen biologiske familier av snegler finnes utelukkende i Fransk Polynesia. Sammen med Mikronesia (og Fiji) regnes Polynesia som en biologisk hotspot,«Polynesia-Micronesia», Conservation International. en region med stort biologisk mangfold og med høyt antall arter som er unike for regionen og som også er truet av menneskelig virksomhet.