For mannsnavnet, se Adel (navn)
Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse, en elite med nedarvet politisk og sosial forrangStore norske leksikon (2005-07); Arntzen, Jon Gunnar: «adel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. desember 2023 fra begrunnnet med avstamning eller militær tjenesteplikt.Jespersen, Knud J.V.; Dahlerup, Troels: «adel» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 6. desember 2023 fra
Adel ble opphevet for godt i Norge i kjølvannet av Kieltraktaten av 1814, der kong Karl Johan gikk med på at Norge heftet for en del av statsgjelden etter Danmark-Norge. Stortinget avslo, også fordi Norge aldri hadde godkjent Kieltraktaten (1814), men Karl Johan truet med maktbruk så Stortinget var tvunget til å godta kravet.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 183), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5 Til gjengjeld vedtok Stortinget i 1821, i strid med Karl Johans ønske, opphevelsen av alle adelige titler og forrettigheter, selv om noen stod ved lag så lenge den som satt med dem, var i live. Titlene kunne også beholdes av dem som var født før loven trådte i kraft. Den siste mann med en norsk adelstittel var baron Harald Wedel-Jarlsberg, selv om nordmenn med dansk adelskap fikk beholde dette.
Etymologi Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase.oppslagsord Adel i Caprona Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet ISBN 9788248910541 Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513.lokalhistriewiki.no Norsk historisk leksikon: Adel Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet, refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537, Aschehoug 1999, ISBN 978-82-518-3739-2 s. 364
Middelalder I løpet av middelalderen gikk utøvelsen av offentlig myndighet fra bønder og haulder på tinget over til kongen og hans «håndgangne menn». Dette var en følge av enhetsstatens fremvekst, som med T.H. Aschehougs ord «liksom vokste ut over bøndenes synskrets». Deltakelse i statens liv kom til å stille krav bøndene ikke kunne fylle, med riksmøter og riksråd reservert for stormennenes krets. Offentlige saker ble overlatt konge, biskoper og aristokrati; og kløften vokste mellom disse og almuen når det gjaldt levevis, formue, makt og synsmåter.Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære (s. 119), Universitetsforlaget, ISBN 9788200032175
I 1277 ble tittelen «ridder» innført i Norge.Bratberg, Terje; Arntzen, Jon Gunnar: «ridder» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. desember 2023 fra Samme år utnevnte Magnus Lagabøte lendmennene til baroner, men tittelen ble avskaffet igjen i 1308, selv om de som var baroner, fikk kalle seg «baron» livet ut.Store norske leksikon (2005-07): «baron» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. desember 2023 fra
Prinsipper for definisjon av adel En form for definisjon er: «Adel alene er den som har rett til skjold, hjelm, frihet og frelse».Chrome-extension://cbnaodkpfinfiipjblikofhlhlcickei/src/pdfviewer/web/viewer.html?file=http://www.kildeskriftselskabet.dk/sites/default/files/Adelsbreve 1.pdf Begrepene henspiller på juridiske rettigheter. Skjold og Hjelm var hirdens standskjennetegn på Island i gamle dager, men betyr også «juridisk beskyttelse fra topp til tå.» Adel hadde ikke enerett til å ha heraldiske våpenskjold. «Frihet» betyr diplomatisk immunitet, slik at man ikke sto til ansvar for andre enn kongen. «Frelse» betyr i sekulær sammenheng skatte- og avgiftsfrihet. Definisjonen er hentet fra Gammel-Dansk Ordbog. Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land. Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods. Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.
Adelskap er i Europa i prinsippet basert på å sverge troskap til en monark, og så få skattefritak og immunitet, i bytte mot tjeneste og troskap for kongen, primært i militær sammenheng.
Adelskap kunne arves hvis kongen gikk med på det. Omfanget av arveretten og hvor stor del av etterkommerne som arvet, var gjenstand for individuelle bedømmelser og forhandlinger.
Da adelskap i utgangspunktet var tilknyttet den kongelige hirden, innebar følgelig opptak i hirden en stor risiko for at man falt i kamp. Skattefritak, Immunitet, og rett til å bære våpen for etterkommerne, var følgelig en rimelig belønning for hirdmennenes etterkommere. Som andre menn, hadde disse hirdmenn familier å forsørge, og følgelig kunne man vanskelig tre inn i kongens tjeneste, deretter risikere å falle i kamp og deretter ikke kunne hverken brødfø eller forsvare sine, med mindre etterkommerne fikk noenlunde akseptable livsvilkår til gjengjeld.
At etterkommerne fikk arvelige adelsprivilegier, må derved sees i sammenheng med at etterkommerne gikk dårlige tider i møte hvis hirdmannen falt, og de på tross av det måtte betale skatt til kongen.
Derved var familiens og etterkommernes fremtid et vesentlig tema, og adelsstanden inngikk derved i realiteten en kontrakt hvor hirdmennene risikerte liv og lemmer for kongen, mot at etterkommerne i det minste slapp skatt og rettslig forfølgelse fra fogder og laverestående rettshåndhevere av ymse art. Avskaffelse av adelsprivilegier er således et kontraktsbrudd, da hirdmennene jo oppfylte sin del av avtalen, i bytte mot fremtidige generasjoners privilegier.
Dette medfører at staten ved nektelse av å oppfylle sin del av avtalene i realiteten ikke gjør opp sin del av avtalene med hirdmennene som i sin tid tjente staten, nettopp i bytte mot etterkommernes privilegier.
I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtittel, men en rang lavere.
Historie Vikingtiden Norge og Norden var fra oldtiden styrt av en overklasse av høvdinger og lokale småkonger. Senere vokste en ny herskerklasse frem av medlemmer av de gamle høvding- og herseættene som gikk i kongens tjeneste som lendmenn og hirdmenn.
Dansketiden Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen bare tjente som en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.
Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.
Den dansk-norske unionskongen opererte med sin egen såkalte «partikulærkasse» dit rikfolk kunne betale inn penger for å bli adlet, bl.a. Anker, Geelmuyden (Gyldenkrantz) og Leopoldus (Løvenskiold) Albert Fabritius: Danmarks Riges Adel, København, 1946, side 52. Dette var noe annet enn adelskap som belønning for en innsats , f. eks. Peter Wessel Tordenskiold og Ludvig Holberg. Kongen ga også adelskap til noen framstående militære da de gikk i hans dansk-norske tjeneste, f.eks. Cort Adeler og Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg.
Reglene for adelens kvinner var strenge. Lot en adelsdame seg forføre, var vergen hennes forpliktet til å holde henne innesperret for livstid og overta godset hennes. Unnlot han å gjøre dette, skulle slekten eller lensmannen gripe inn. (Kalundborgske recess av 1576 art. 12.) En adelsdame som giftet seg borgerlig, mistet retten til sitt adelige navn og våpen. Brukte hun dem like fullt, kunne enhver i slekten få henne tiltalt og avkreve henne 50 riksdaler hver gang. (Forordning av 29. september 1641 art. 1, Store recess 2-2-1.)<ref>[https://tidsskrift.dk/historissskrift/article/view/55652/75756 Historisk tidsskrift]</ref>
Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.
Adelskapets opphevelse i Norge Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal. Foruten de tre lensinnehaverne ble flere andre fortjente menn adlet på 1700-tallet, deriblant Niels Knagenhielm,https://snl.no/Knagenhjelm sønn av den danskfødte sorenskriveren Tyge Castberg. Sønnen tok navn etter sin mor Maren Knag og gjorde en stor innsats som embetsmann. I 1721 ble han adlet som «rette innfødte norske adelige» under navnet Knagenhielm. Hermann Leopoldus, sønn av en tysk kjøpmann innvandret til Christiania i 1670-årene, ble jernverkseier og adlet i 1739 under navnet Løvenskiold.https://nbl.snl.no/Herman_Løvenskiold Overrettsjustitiarius Christian Magnus Falsen d.e. var av dansk ætt, og fikk kalle seg de Falsen etter at han ble adlet i 1758.Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 146), Cappelens forlag, Oslo 1972
Markis av Mandal var en dansk-norsk adelstittel og er en av kun to markgrevetitler opprettet i Norge-Danmark. Dette var etter det norske fogderiet Mandal. Tittelen ble opprettet den 24. november 1710 for Francisco de Ratta i Bologna og hans to brorsønner (ikke brødre, som der står i adelsleksikonnet) Giuseppe Carlo de Ratta og Luigi de Ratta. Francisco de Ratta, tidligere kaptein i spansk tjeneste, senator i Bologna og gonfaliere og hans nevø Giuseppe Carlo de Ratta også senator og gonfaliere døde begge ugift. Kun Luigi de Ratta, også senator og gonfaliere, var gift, men hans mannslinje døde ut med hans sønnesønns sønn, Benedetto de Ratta, markis av Mandal (1809-1890), som i 1821 mistet tittelen i Norge, da han ikke hadde bevist sitt adelskap etter adelsloven, og som med sin død i 1890 mistet den i Danmark.
Markis av Lista (tidligere skrevet Markis af Lister) var også en dansk-norsk adelstittel etter Lista og Mandals amt. Tittelen ble opprettet 22. april 1709 av Frederik IV av Danmark og Norge for Hugo Octavius Accoramboni i Firenze. Den opphørte ved hans død. Grunnloven av 1814 forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embete. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne lenker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.
Adelstitler Tabellen under angir de viktigste adelstitlene. Sorteringen er omtrent etter synkende rang etter et senere kontinentalt system, selv om ulike land til dels har hatt noe avvikende rekkefølge på titlene, og ikke alle titler er direkte sammenlignbare i alle land. Hakeparentes angir oversettelser av adelstitler som ikke har vært i bruk i det respektive landet.
Bare få av disse titlene har noen gang vært brukt i Skandinavia. Adelen i Skandinavia var historisk ubetitlet. Da begrepet adel kom i bruk i Skandinavia på 1500-tallet, var ridder den høyeste adelsrang i Skandinavia, men dette var mer å forstå som en rang enn en tittel, og den gikk ikke i arv. Senere kom titlene baron og greve i bruk.