Henrik Johan Ibsen (1828–1906) var en norsk dramatiker og lyriker. Ibsen regnes som det moderne dramas far, og som den mest kjente dramatikeren i verden på 1800-tallet. Hans mest kjente verk er Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et dukkehjem, Hedda Gabler, Gengangere, Vildanden og Rosmersholm. Ibsen er den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter Shakespeare,«Ibsen’s Life» (PDF), Shakespearetheatre.orgHenrik Ibsen – book launch to commemorate the «Father of Modern Drama» , Norway.lk og den mest kjente nordmannen internasjonalt. Han regnes som «sentrum i den norske litterære kanon».
Ibsen vokste opp i Skien i det han selv beskrev som en patrisierfamilie, den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet Hedevig og Ole Paus i Altenburggården og på Rising. Foreldrene Knud og Marichen var oppvokst som nære slektninger i Pausfamilien. I 1825 etablerte Knud seg som detalj- og trelasthandler, giftet seg med sin sosiale kusine Marichen og overtok etterhvert Altenburggården og andre eiendommer fra svigermoren Hedevig. Til tross for økonomiske problemer holdt Knud seg flytende gjennom å ta opp store lån, og familien bodde fra 1836 til 1843 på den herskapelige lystgården Venstøp der de hadde fire tjenestefolk. Ibsen beskrives som «en gutt som ble skjemt bort av sin far, som likte å være kreativ i ensomhet, og som provoserte jevnaldrende med sin overlegenhet og arroganse». Familien Ibsen gikk langsomt sosialt og økonomisk i oppløsning, men dette skjedde hovedsakelig etter at Ibsen flyttet hjemmefra i 1843 og ble i en viss grad dempet av akkumulert sosial kapital og hjelp fra velstående slektninger, særlig Knuds halvbrødre. Knud gikk aldri konkurs. Jørgen Haave skriver at «historien om familien Ibsen handler om en patrisierfamilie som kollapser under etableringen av den moderne og demokratiske rettsstaten Norge i årene fra 1814 til 1905».
Som apotekerlærling i Grimstad fikk Ibsen øynene opp for teateret som karrierevei. I 1850 flyttet han til Christiania, samme år ga han ut sitt første skuespill Catilina og året etter ble han knyttet til Ole Bulls teater i Bergen, der han fikk praktisk erfaring som sceneinstruktør og teaterdikter. I årene som fulgte utga han en rekke skuespill. I 1863 fikk han et reisestipend og året etter reiste han via København og Venezia til Roma. Dette innledet et 27 år langt selvvalgt eksil i Italia og Tyskland, der han skrev sine viktigste verk. Han bodde i Roma, Dresden og i München, men oppholdt seg i perioder også andre steder. Han slo for alvor gjennom som internasjonalt anerkjent dramatiker med skuespillene Brand (1866) og Peer Gynt (1867), og fikk et andre gjennombrudd med Et dukkehjem (1879), som befestet hans posisjon som samtidens ledende dramatiker. Ibsen flyttet tilbake til Christiania i 1891.
De fleste av Ibsens skuespill foregår i Norge, ofte i borgerlige miljøer, og Ibsen henter ofte motiver fra fødebyen Skien og sitt eget oppvekstmiljø og familiekrets. Peer Gynt var Ibsens siste skuespill skrevet på rim og i det «filmatiske manuset smelter poesi sammen med samfunnssatire og realistiske scener sammen med surrealistiske».Klaus Van Den Berg, «Peer Gynt», Theatre Journal, vol. 58, nr. 4 (2006), s. 684–687 Ibsens senere skuespill er skrevet i en mer realistisk og psykologisk stil, men likevel med rik symbolikk og skildringer av ideer og eksistensielle temaer med en tidløs og universell menneskelig karakter. Han fornyet den klassiske tragedien gjennom realistiske prosastykker med vanlige mennesker i de klassiske tragedieheltenes roller. Hans senere verk ble i økende grad subtile, mangetydige og gåtefulle, og kulminerte med Rosmersholm. Mange regner Vildanden og Rosmersholm som hans beste verk. Selv oppfattet Ibsen sitt mest omfattende skuespill, historiedramaet Kejser og Galilæer med handling fra senromersk tid, som sitt hovedverk. Det episk-lyriske diktet «Terje Vigen» er et av de mest kjente norske enkeltdikt. Ibsens skrev på datidens felles dansk-norske skriftspråk, utga verkene sine på det danske forlaget Gyldendal og bidro sterkt til den fellesskandinaviske litterære offentligheten.
Ibsen anses som en av verdenslitteraturens største dramatikere.Valency, Maurice. The Flower and the Castle. Schocken, 1963. Richard Hornby beskrev ham som «en dypt poetisk dramatiker – den beste siden Shakespeare».Hornby, Richard (vinter 2004): «Ibsen Triumphant» i: The Hudson Review, Vol. 56, No. 4), s. 685-691 Shaw mente Ibsen hadde forbigått Shakespeare som verdens viktigste dramatiker.Grady, Hugh (2001). «Shakespeare criticism, 1600–1900». I de Grazia, Margreta; Wells, Stanley (red.). The Cambridge Companion to Shakespeare. Cambridge: Cambridge University Press. s. 276. doi:10.1017/CCOL0521650941.017. ISBN 978-1-139-00010-9. OCLC 44777325. Til tross for stor interesse for Ibsens biografi og litterære betydning var formidlingen av begge lenge preget av myter og sammenveving med hans verk, som Ibsen dels selv oppmuntret. Historisk ble Ibsens bakgrunn romantisert eller dramatisert for å stemme overens med myten om det selvgjorte geniet som slår gjennom mot alle odds og passe inn i nasjonalromantisk nasjonsbygging ved å fremstille Ibsen som mer folkelig enn han var. I det 21. århundre har den historiske forskningen på Ibsen vært preget av en «revolusjon» som har kritisert gamle ideer om Ibsens familiebakgrunn, barndom og forholdet mellom liv og verk. Nyere Ibsenforskning har fremstilt Ibsen som et produkt av sin tids patrisierklasse og de samfunnsendringene han opplevde, og fremhevet hans aristokratiske etos. Ibsen var far til statsminister Sigurd Ibsen og en slektning av visesangeren Ole Paus. Ibsenåret 2028 markerer Ibsens 200-årsjubileum.
Familie og barndom
Henrik Johan Ibsen ble født i Stockmanngården i Skien 20. mars 1828; han ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i Christianskirken 19. juni samme år. Han var sønn av kjøpmann i Skien Knud Plesner Ibsen (1797–1877) og Marichen Cornelia Martine Altenburg (1799–1869). Da Ibsen ble født hadde Skien i tre århundrer vært en av Norges viktigste og mest internasjonalt orienterte byer, og et sentrum for sjøfart, trelasteksport og tidlig industrialisering. Ibsen skrev selv at «mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansete familjer i Skien» og at han var nært beslektet med «omtrent med alle de patricierfamiljer, som dengang dominerede stedet og omegnen». Jon Nygaard følger i boken «… af stort est du kommen» Ibsens familie i det han kaller «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og embetsaristokratiet i Øvre Telemark», og uttalte at Ibsen har en «enestående overklassebakgrunn» og «en anerekke som er helt usedvanlig spesiell til å være nordmann», mens Jørgen Haave skriver at Ibsen «hadde tette slektskapsbånd til de familiene som hadde forvaltet makten og kapitalen i Telemark siden midten av 1500-tallet».
Henrik Ibsens tippoldeforeldre var Birgitte Holtermann (1692-1728) og Peder Ibsen (1690-1766); det var fra den tyskættede Holtermann-slekten det tyske fornavnet Henrik/Henrich kom inn i Ibsen-slekten. Birgitte og Peder fikk sønnen Henrik/Henrich Ibsen (1726-1765) som ble gift med skotskættede Wenche Dishington (1738-1780) i Bergen. Wench og Henrich var foreldre til Henrich Ibsen (1765–1797) og Ibsens oldeforeldre; den første Henrich døde samme år som sønnen ble født.
Storfamilien Paus på Rising og i Altenburggården
Ibsens foreldre Knud og Marichen vokste opp som nære slektninger og tilhørte begge den tett sammenvevde Pausfamilien på Rising og i Altenburggården, det vil si storfamilien til søskenparet Ole Paus og Hedevig Paus.
Etter at Knuds biologiske far Henrich Johan Ibsen omkom i skipsforlis med skuten «Caritas» utenfor Hesnes da Knud var nyfødt i 1797 giftet moren Johanne Plesner seg ett år etter med skipperen Ole Paus. I 1799 solgte Ole Paus på en og samme dag Ibsenhuset i Løvestrædet som han hadde overtatt fra Johannes første ektemann og kjøpte i stedet lystgården Rising fra en søster av sin nye svoger Didrich von Cappelen. Han fikk bygget et nytt representativt våningshus og familien flyttet året etter ut til Rising. Ved folketellingen i 1801 hadde familien på Rising syv tjenestefolk. Der vokste Knud opp som Ole Paus' sosiale sønn. Ole Paus skulle senere også sosialt innta rollen som den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen – Ibsens biologiske bestefedre var forlengst døde da han ble født.
miniatyr|Silhuett av familien i Altenburggården ca. 1820. Fra venstre pleiebarna Marichen Bomhoff og Henrik Johan Paus, Henrik Ibsens besteforeldre Hedevig Paus og Johan Andreas Altenburg, tanten Christine og moren Marichen Altenburg Marichen ble født i Altenburggården i sentrum av Skien i april 1799. Foreldrene Hedevig Paus og Johan Andreas Altenburg giftet seg i 1794. Marichens morfar Cornelius Paus døde i Altenburggården et knapt halvår etter at hun ble født. Johan Andreas Altenburg var først skipper, men sluttet tidlig å seile og var siden først og fremst reder og trelasthandler i Skien. Han eide også et stort brennevinsbrenneri på Lundetangen. I 1805 ble han omtalt som en av Skiens velstående menn. Da han døde i 1824 overtok Hedevig hans forretninger.
Søskenene Hedevig og Ole Paus var fra Lårdal i Øvre Telemark der familien Paus hadde vært embetsmenn i århundrer. Ibsenforsker Jon Nygaard skriver at «i Øvre Telemark ble det i løpet av 1600-tallet etablert et aristokratisk samfunnssjikt», et «sammenfiltret embetsaristokrati» der de viktigste familiene var Paus, Blom og Ørn. Familien Paus kalte seg på 1600-tallet også Vind etter prestegjeldet Vinje, dit Peder Povelsson Paus kom som prest i 1618. Mot slutten av 1700-tallet flyttet Hedevig, Ole og søsteren Martha Paus til Skien og etablerte seg i byens borgerskap med hjelp fra slektninger i familien Blom, som hadde foretatt den samme reisen. Barna på Rising og i Altenburggården har blitt beskrevet som en utvidet søskenflokk i sosial forstand. Knuds eldste halvbror Henrik Johan Paus – oppkalt etter Knuds avdøde far – vokste selv opp i Altenburggården med Marichen. Selv om Ibsen ikke selv het Paus, var begge foreldrene oppvokst i familien og alle de tre besteforeldrene som Ibsen kjente – den sosiale bestefaren Ole Paus og de to bestemødrene Hedevig og Johanne – var født eller gift Paus. Navnet Paus stammer fra middelalderbyen Oslo og betyr pave, brukt som (kanskje ironisk) tilnavn.Kristin Bakken og Stefka G. Eriksen (2024), «Fortellinger fra Oslo og omegn: Fra rural til urban mentalitet», i Egil Lindhart Bauer (m.fl., red.), Det gamle Oslo 1000–1624, s. 50–65, Cappelen Damm, ISBN 9788202738464
Knud gifter seg med Marichen
miniatyr|Taket og et av vinduene til Altenburggården ses i midten av bildet. Altenburggården var Marichen Altenburgs barndomshjem, og Henrik Ibsen bodde der fra han var tre til han var åtte år miniatyr|Ibsen-familiens landsted på Venstøp, dit familien flyttet i 1836 og der de bodde til 1843 I 1825 fikk Knud Ibsen borgerskap i Skien og etablerte selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler med lillebroren Christopher Blom Paus som assistent. De to brødrene flyttet inn i Stockmanngården, der de hadde forretning med utsalg av importerte viner og luksusvarer i første etasje, og drev eksport av tømmer sammen med sin fetter Diderik von Cappelen. 1. desember samme år giftet Knud seg med stefarens niese Marichen, som flyttet inn hos dem. Ekteskapet har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement».Templeton, Joan (1997): Ibsen's women, Cambridge University Press, s. 1ff. Jørgen Haave skriver at ekteskapet kan ha vært arrangert, men at det også kan ha gått helt av seg selv. Eldre Ibsenforskning har gjerne kalt ekteskapet et «nesten-incestuøst ekteskap»,Ferguson s. 280 men Haave har påpekt at denne typen nære forbindelser var vanlig i borgerskapet i Skien på denne tiden og ikke spesielt unikt for Ibsens familie.