Berge Furre

Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune, død 11. januar 2016aftenposten.no Berge Furre er død 12.01.2016) var en norsk politiker (SV/SF), historiker og teolog. Som ekskludert arbeiderpartipolitiker var han med på grunnleggelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) i 1961, og han var partileder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983.stortinget.no Berge Furre Som historiker var han kjent for sine oversiktsverk over norsk 1900-tallshistorie. Fra 1971 til 1986 var han ansatt ved Universitetet i Tromsø, fra 1971 som universitetslektor i historie, fra 1975 som dosent og som professor 1985–86. Fra 1991 var han professor i teologi ved Universitetet i Oslo.

Tidlige år Berge Furre ble født på Sjernarøy i Ryfylke, men flyttet til Oslo tidlig i tenårene da hans far, Berge Bergesen Furre, døde i 1951. Han gikk på Oslo katedralskole fra 1952 til 1955. Gudleiv Forr skriver i Furres biografi i Norsk biografisk leksikon at han der søkte mot et «karismatisk kristelig miljø». Han begynte på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1955 med det siktemål å bli prestGustavsen (1969) s. 54, men fullførte ikke studiene før han ble cand.philol med historie, statsvitenskap og kristendomskunnskap i 1968.

Ifølge Forr kom Furre fra et «høyrehjem», men ble «venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx.» Bestefaren Johannes Furre var stortingsrepresentant for Moderate Venstre, og stefaren Elisæus Vatnaland var stortingsrepresentant for Senterpartiet. Allerede i gymnastiden ble han medlem av AUF, og han engasjerte seg i Folkereisning mot krig og Kristent fredslag.Gustavsen (1969) s. 53 Han var en av stifterne av gymnasiastmållaget «Von» i Oslo i 1954, og han ble i 1955 formann for Oslo Kristelige Gymnasiastsamband. Han var leder av Den norske studentforening fra 1958. Furre deltok i arbeidsgruppa som ga ut boken Målreising i 1967.

Gjennom fredslaget kom han i kontakt med presten Ragnar Forbech, en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Forbech ble i 1955 tildelt Stalins fredspris (i 1956 omdøpt til Lenins Fredspris) for sitt internasjonale fredsarbeid. Med prisen fulgte det i 1955 formidable beløpet 180 000 kr, som Forbech blant annet brukte til å ansette Furre som sekretær i fredslaget.Rossavik (2011) s.17 Forbech skrev selv om prispengene at han hadde «brukt dem til støtte for organisasjoner, særlig fredsarbeid og enkeltpersoner. Når jeg ser på mitt regnskap over pengene gleder jeg meg over alle jeg har kunnet gjøre noe for.»Forbech (1967) s. 121 Furre fortalte selv i 2010 at universitetsutdannelsen hans var finansiert av disse pengene.

Politisk arbeid Opprørsk arbeiderpartimann miniatyr|Berge Furre var i sterk opposisjon til Haakon Lie og var i 1957 den eneste på Arbeiderpartiets landsmøte som stemte mot at Lie skulle gjenvelges som partisekretær. thumb|Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. Furre var skeptisk til å danne et nytt parti, men ble likevel sentral i prosessen. miniatyr|Gudleiv Forr har skrevet at Hans Nielsen Hauge var en større politisk inspirator for Furre enn Karl Marx. Berge Furre meldte seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer»,Rossavik (2011) s.15f og ifølge Ragnar Kvam jr. ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti».Kvam (1973) s.15 Frank Rossavik skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre Per Maurseth og Georg Johannesen, som i likhet med Furre var nykommere. Dette lyktes de med, og laget kom deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig når det gjaldt spørsmålet om norsk medlemskap i NATO. Furre var formann for Sosialistisk Studentlag fra 1956 til 1957.

Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet. Han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58 og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957. I 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte. Her stemte han, som den eneste, mot at Haakon Lie skulle gjenvelges som partisekretær.Lahlum (2009) s.362

Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen Orientering. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør Karl Evang, forfatteren Sigurd Evensmo og Knut Løfsnes som toneangivende. Finn Gustavsen var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.

Sammen med Kaare Sollund sto Furre i spissen for det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund, med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og Torild Skard, å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen, særlig representert ved utenriksminister Halvard Lange, sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og ifølge Viggo Hansteenfødt 1934, sønn av Viggo Hansteen skal Haakon Lie ha sagt til Furre: «Berge Furre, dette skal bli din grav!». «Eller dykkar», svarte Furre.Rossavik (2011) 22fGustavsen (1969) s.58fLahlum (2009) s.388f

I mars 1959 var Furre del av en timanns-gruppe under ledelse av Kjell Gjøstein Resi som dro på en studiereise til Øst-Tyskland, organisert av Sambandet Norge-Folkedemokratiene og Georg Rosef. Dette fikk AUF under ledelse av Bjartmar Gjerde til å suspendere medlemskapet til Furre, Resi og Sollund for ett år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.Rossavik (2011) s.27f

I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP.Rossavik (2011) s.34f Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå. Han mente tiden fram til stortingsvalget i 1961 var for kort, og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt».Rossavik (2011) s.42 Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon.Kvam (1973) s.163 Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt Orientering, anført av Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Ragnar Wold, ønsket en partistiftelse, ble Furre likevel med.

Sosialistisk Folkeparti Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i Norsk bygningsindustriarbeiderforbunds hus. Furre innledet søndag morgen og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk parti basert på norsk røyndom».Gustavsen (1969) s.116 Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær.Rossavik (2011) s.53 Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964. Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».Gustavsen (1979) s.14

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4 % oppslutning på landsbasis og i Oslo 6,3 %. Partiet fikk to representanter på Stortinget, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen». Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall.Rossavik (2011) s.45 Kings Bay-ulykken høsten 1962 førte til Kings Bay-saken i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Gerhardsenregjeringen. Furre hadde i interne møter i SF vært skeptisk, men støttet til slutt at SF skulle stemme for mistillitsforslaget. Einar Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng dannet en borgerlig koalisjonsregjering. John Lyngs regjering ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen og så erstattet av en ny Gerhardsenregjering. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet».Rossavik (2011) s. 84-85 I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».Furre (1992) s. 330. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent. Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969. I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til AKP (m-l)), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968.Furre (1997) s.93 Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», men samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform.Furre (1997) s.93-102 Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969.Rossavik (2011) s.113 og s.119 Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet». I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969. Torolv Solheim ble ny leder. Stortingsvalget 1969 ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget.Rossavik (2011) s.134-135 Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, og begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet. Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe»Rossavik (2011) s.138. Rossavik skriver også at Furre «visste at den gamle vennen [Gustavsen] måtte nødes på det aller grundigste» for å få ham tilbake i partiet og skrev blant annet: «Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera».Gustavsen (1979) s.73. Det førte fram. Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og Ola Bonnevie som nestformenn.

Kampen mot norsk medlemskap i EF ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010.Rossavik (2011) s.136 Furre satt i styret for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister Odvar Nordli. Her ble Nordli, ifølge Dagbladets Arne Skouen, «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre.sitert fra Gustavsen (1979) s. 114 Folkeavstemningen i 1972 endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i Sosialistisk Valgforbund før stortingsvalget 1973. Valgforbundet besto av SF, NKP, AIK (Demokratiske Sosialister) og partiløse venstreorienterte.Rossavik (2011) s.147f

Stortingsrepresentant og landbrukspolitiker Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977,