Kolonitidens Amerika omhandler tiden fra sent i det 16. århundre frem til de tretten koloniene i Nord-Amerika erklærte sin uavhengighet i 1776 og om hendelsene før USA ble grunnlagt.

England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene, som kolonien Roanoke, var mislykkede, men levedyktige kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter homogene grupper, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.

For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i landene som senere ble det østlige USA. Fra nord til sør var de New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Sent i det 18. århundre fant disse forskjellige koloniene seg mer forent enn noen gang før, på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og parlamentarisk representasjon.

Koloniene begynte som private tiltak organiserte av handelskompanier eller grunneiere. Etterhvert gikk koloniene fra å være private til å bli underlagt den engelske eller britiske kronen og makten overført fra kompaniene og eierne til kongen.

Koloniene var ikke mer forente enn at særtrekkene en dag kom til å lede til den amerikanske borgerkrig.

Motiver for utforskning og kolonisering Europa I løpet av de 15. og 16. århundrene, endte middelalderen i Europa, og renessansen begynte, en utvikling som oppmuntret utforsking og kolonisering på mange måter. En gjenopplivning av klassisk lærdom førte til interesse for geografi og en intellektuell nysgjerrighet om den verdenen som hadde vært skjult i middelalderen. Samtidig førte de intellektuelles fremvekst i renessansen til utviklingen av sjøfartsteknologi som var nødvendig for å foreta lange reiser over åpent hav.

Da «de nye monarkene» begynte å smi nasjoner, skaffet de seg den graden av sentralisert rikdom og makt som var nødvendig for å begynne systematiske forsøk på utforsking. I tillegg begynte økonomien å ta seg opp igjen i Europa, det ble klart at den første nasjonen som klarte å finne en direkte handelsrute til India ville tjene enormt på dette. Det var under disse omstendigheter at Christofer Columbus forlot Spania på sin berømte vestlige reise. Han lette etter Asia, men landene han kom over, viste seg å tilhøre en helt annen landmasse. Spania og Portugal satte raskt i gang med å kolonisere og erobre. Innen få år hadde de delt det lukrative Sør- og Sentral-Amerika mellom seg.

I de 16. og 17. århundrene steg en ny generasjon kolonimakter frem: England, Frankrike og Nederland. Landområdene som nå utgjør USA presenterte seg som et attraktiv sted for disse nye maktene å etablere kolonier. Selv om disse landene var relativt nær Europa, hadde Spania og Portugal vist liten interesse for dem, for europeerne var disse fremdeles ledige for dem som ville ta dem.

England England gjorde sine første vellykkede forsøk på begynnelsen av det 17. århundre av flere årsaker. På den tiden blomstret engelsk nasjonalisme og nasjonal selvfølelse under trusselen om en spansk invasjon, oppildnet av protestantisk militarisme og beundring for dronning Elisabeth. På den tiden var det ingen offisielle forsøk fra engelske styresmakter på å skape et koloni-imperium. Motivene for koloniseringen var sammensatte og varierende. Praktiske overveielser som kommersielle foretak, overbefolkning og ønsket om religiøs frihet spilte sine respektive roller.

Tidlig mislykket kolonisering thumb|Kart over Chesapeake Bay fra 1584 av John White

Engelskmennene gjorde en del mislykkede forsøk på å grunnlegge kolonier i de siste tiårene i det 16. århundre. Et av de nesten vellykkede var den «forsvunne» kolonien Roanoke, grunnlagt i 1586 ved kysten av dagens Nord-Carolina av sir Walter Raleigh. Det andre forsyningsskipet, som var forsinket i flere år pga. problemer i England, fant ingen spor av kolonistene. De oppdaget bare det mystiske ordet «croatoan» skåret inn i et tre. Over hundre menn, kvinner og barn hadde tydeligvis forsvunnet midt i sine daglige gjøremål.

Chesapeake Den første virkelig vellykkede engelske kolonien ble grunnlagt i 1607, i en region kalt Virginia (oppkalt til ære for dronning Elisabeth I, engelsk: the «Virgin Queen», «jomfrudronningen»). Den lå på en øy i James-elven nær dens utløp i Chesapeake Bay. Jamestown, oppkalt etter den nye kongen Jakob I, ble nesten det neste i en rekke på mislykkede kolonier.

Foretaket ble finansiert og koordinert av et sammensluttet aksjekompani, London Virginia Company. Kompaniet håpet å følge i fotsporene til de spanske conquistadorene i å finne gull. Med det i tankene, sendte kompaniet ut gullsmeder, aristokrater og lignende, men ikke en eneste bonde. Kolonistene oppførte seg slik kompaniet hadde forventet av dem. De håpet å skaffe seg mat ved å handle med de nærliggende powhatan-stammene, mens de brukte sin tid på leting etter gull. Dette betydde at deres bosetning var svært sosialt ustabil i tillegg til å være lite lønnsom, siden de individuelle kolonistene følte lite tilknytning til sitt samfunn, men i stedet søkte individuell rikdom. Mangel på sosiale bånd i samfunnet ble videre forsterket av at alle de første kolonistene, og mesteparten av de neste kolonistene, var menn. Uten koner eller barn å beskytte, hadde kolonistene liten grunn til å beskytte sin bosetning eller arbeide mot dens langvarige vekst.

Arkeologiske funn har indikert at hele regionen på den tiden var rammet av den alvorligste tørken på århundrer. Amerikanske indianere var ikke villige til å gi bort sin mais, og kolonistene, uten avling, kalte vinteren «Starving Times», sultetidene. Bare en tredjedel av kolonistene overlevde den første vinteren. Faktisk indikerer dokumentkilder at noen tydde til kannibalisme. Men kolonien overlevde, hovedsakelig på grunn av bestrebelsene til en gåtefull figur som het John Smith. Smith gjorde seg til den velønskende, men kompromissløse autokraten i kolonien. Hans motto var «intet arbeid, ingen mat», og hans strenge holdning var nok til å bringe de uavhengig-tenkende bosetterne sammen. Han satte kolonistene til å arbeide, og gjorde seg til venns med Pocahontas, datteren til høvding Powhatan, som klarte å forsyne kolonien med mer mat.

John Smith hadde reddet kolonien, men den hadde ennå ikke klart å bli lønnsom. I 1612 begynte John Rolfe å kultivere tobakk. Det nye produktet skaffet fantastisk høy profitt allerede det første året, og betydelig mindre, men fremdeles ekstraordinær, profitt året etter. Denne tilstanden av økonomiske affærer varte ikke, men tobakken fortsatte å være hovedinntekten til regionen i mer enn to århundrer. Tobakk-kultivering er arbeidsintensivt. For å skaffe arbeidere, støttet kolonistene seg til å begynne med på hvite kontraktstjenere, men i 1619 startet de å hente inn mennesker fra slavehandel, som allerede brakte inn et stort antall afrikanere til sukker-produserende øyer i Det karibiske hav.

thumb|left|TobakksplanterKolonien Virginia ble sterkt formet av kultiveringen av tobakk og eierskapet av slaver. Plantasje landbruk kom tidlig til denne regionen. I begynnelsen ansatte plantasje-eierne hvite tjenere på kontrakt som ville signere som tjenere for en periode. Men det var få alternativer for en fattig arbeider, så de fleste tjenerne forlenget sine kontrakter så lenge de kunne. Dette første til plantasjeeiernes største frykt, en permanent klasse med fattige, ulykkelige og bevæpnede arbeidere. Etter at deres frykt ble realisert med Bacons opprør, et klasseopprør ledet av Nathaniel Bacon som lyktes i å brenne Jamestown til grunnen, søkte plantasjeeierne en mindre opprørsk form for arbeidere, afrikanske slaver.

Som produsenter av råvarer, var disse plantasjene tungt avhengige av handel. Uten evnen til å konstruere veier og med behov for irrigasjon, var planterne begrenset til elvebreddene. Men siden det var en overflod av elver og sideelver, spredte plantasjene seg ut over området. Derfor var individuelle arbeidere på plantasjefeltene vanligvis uten familie og separert fra deres nærmeste nabo med mange kilometer. Dette gjorde at lite sosial infrastruktur ble utviklet for menigmann i Virginias samfunn, i motsetning til den høyt utviklede infrastrukturen til koloniene i New England.

En annen grunn til den sosiale desentraliseringen i Chesapeake-regionen var at Virginia-samfunnet hovedsakelig var sekulært. Den lukrative tobakksforretningen trakk til seg ugifte menn som var ivrige etter å tjene penger, vanligvis trakk ikke dette til seg de som var mottagelige for religionens kall. Den trakk ikke til seg mange geistlige heller, og selv om det hadde gjort det, ville de hatt problemer med å bygge sin menighet ut av de spredte tobakkplanterne. Derfor, i motsetning til puritanske New England, var der få kirker som tjente som sosiale og religiøse sentre.

Den koloniale forsamlingen som hadde styrt kolonien siden den ble etablert, ble avskaffet, men gjeninnsatt i 1630. Den delte makt med en kongelig oppnevnt guvernør. På et mer lokalt plan, ble styresmakten satt i områdets domstol, som heller ikke var valgt.

New England For detaljer om hver enkelt koloni, se Connecticut-kolonien, provinsen Massachusetts Bay, provinsen New Hampshire og Rhode Island-kolonien.

Det neste vellykkede engelske koloniforetaket var en helt annerledes type enn Chesapeake-bosetningen. Den ble grunnlagt av to separate grupper av religiøse avvikere. Begge krevde større kirke-reformer og fjerningen av katolske elementer som fortsatt var igjen i den engelske kirke. Men der pilegrimene ønsket å forlate den engelske kirke, ønsket puritanerne å reformere den ved å sette et eksempel på et hellig samfunn gjennom samfunnet de skulle bygge i den nye verdenen.

Pilegrimene

Den første og minste av disse to gruppene, kalt pilegrimene, hadde sin opprinnelse fra en liten protestantisk menighet i Scrooby Manor, England, hvis medlemmer seilte til Nederland i 1605. På den tiden hadde Nederland fått et rykte som en trygg havn for dem som stod overfor forfølgelser. Emigrantene ble misfornøyde med den sterke nederlandske innflytelsen på sine barn og med dårlige økonomiske forhold. De opplevde også noe forfølgelse, motivert av den nederlandske alliansen med Jakob I. Resultatet var at noen sluttet seg til en større gruppe av separatister som hadde blitt igjen i England, seilte til den nye verdenen og tok navnet pilegrimene.

thumb|300px|Mayflower Compact blir underskrevet av Myles Standish, William Bradford, William Brewster og John Carver. Disse mennene og kvinnene som seilte til Amerika på Mayflower hadde til slutt tenkt å ankomme i de nordlige delene av det som var kjent som Virginia, i nærheten av området som i dag er New York. De blåste ut av kurs og havnet i stedet i det som nå kalles Massachusetts og landet på den vestre siden av nedre Cape Cod. Før de gikk i land, trakk de opp Mayflower Compact, hvor de gav seg selv vide fullmakter av selvstyre. De flyttet senere til kolonien Plymouth på fastlandet, hvor de etablerte sin bosetning 21. desember 1620.

Som kolonistene ved Jamestown hadde pilegrimene en vanskelig første vinter, da de ikke hadde tid til å plante avlinger. De fleste kolonistene døde av sult, inkludert lederen John Carver. William Bradford ble valgt til å erstatte ham våren 1621. Senere det året rekrutterte kolonistene hjelpen til Squanto og Samoset, to amerikanske indianere som hadde lært å snakke noe engelsk. Den høsten gav en rik avling, og den første Thanksgiving ble holdt.

Puritanerne