Kai Christian Middelthon Holst (1913–1945) var en norsk sjømann og pelsdyroppdretter. Under andre verdenskrig deltok han i motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen av Norge. Da ledelsen av Milorg (en norsk militær motstandsorganisasjon) ble rullet opp av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen. Han var deretter med på gjenoppbyggingen av Sentralledelsen (SL) i Milorg sammen med Jens Christian Hauge (1915–2006).
Holst flyktet fra det tysk-okkuperte Norge sommeren 1943 grunnet trusselen fra det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Han var flyktning i det nøytrale Sverige, og støttet motstandskampen derfra, inntil den tyske okkupasjonen av Norge ble avsluttet med frigjøringen i mai 1945.
For ettertiden er Holst kjent både for sin innsats i den norske motstandskampen i hjemmefronten, og for omstendighetene rundt hans død i Stockholm. Han ble funnet skutt i hodet, i en bygård. Saken ble så mye omtalt i pressen at tre fremtredende forhenværende medlemmer av ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i norske aviser i juli 1945.
Svenske og norske myndigheter oppga selvmord som dødsårsak. Holsts familie, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen mener imidlertid at han ble drept, blant dem Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby. I etterkrigstiden har saken med ujevne mellomrom vært omtalt i aviser, bøker, radio og TV i Norge og Sverige.
Bakgrunn Kai Holst ble født 24. februar 1913, og var fra Lillehammer. Han var sønn av grosserer Christian Holst ( 1872–1919)Pryser 2022, s. 88 og Inga Holst, født Rasmussen (1880–1956), begge opprinnelig fra Stavanger. Etter folkeskolen tok Holst middelskole, og gikk deretter to år på gymnaset. I årene 1930–1933 seilte han på dekk på Sydamerikalinjens MS «Brageland», deretter for rederiet Ditlev-Simonsen på MS «Daghill». Han gikk så i land som matros i Marseille i 1933. Etter 3 års sykdom etter å ha blitt smittet av tuberkulose (en vanlig sykdom på den tiden, som årlig krevde tusenvis av liv i Norge) tok han handelsskole på Lillehammer. Fra 1936 begynte Holst å arbeide ved en revefarm i Mesnali øst for Lillehammer. Rett før andre verdenskrig hadde han en stor operasjon knyttet til dobbeltsidig lungetuberkulose.Pryser 1994, s. 88
miniatyr|Else og Margarete Corneliussen med sin mor Han var fra desember 1944 gift med Margarete Corneliussen (1914–1990), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976). Hans kones søster Else Corneliussen (1916–1951) ble gift i London i 1944 med kaptein, senere generalmajor Ole Otto Paus (1910–2003), som da var sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i den norske militære Etterretningstjenesten i London-regjeringen. Ved hjemkomsten til Norge i 1945 ble Paus regnet som Hærens ledende i den militære etterretningen, og var blant tre innstilte til å bli sjef for Etterretningstjenesten i den mye diskuterte utnevnelsen av Vilhelm Evang i 1947–1948. Kai Holst møtte aldri Paus, men etter Holsts død var Paus aktiv i å forsøke å oppklare omstendighetene rundt dødsfallet, der han kunne trekke på sin bakgrunn som etterretningsoffiser.Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134 Else og Ole Otto Paus var foreldre til visesangeren Ole Paus (1947–2023), som også engasjerte seg i Holsts sak.Pryser 2010, s. 172-173
Motstandsarbeid miniatyr|Tyske soldater marsjerer ned Karl Johans gate 9. april 1940, de fleste nordmenn avfant seg med «de nye herrene», mens noen, blant dem Kai Holst, gjorde aktiv motstand
Under Tysklands okkupasjon av Norge (1940–1945) ble Kai Holst, tross svekket helse, tidlig med i det illegale motstandsarbeidet. Ifølge hans enke Margarete Holst skjedde det så tidlig som høsten 1940.Elgemyr 2015, s. 22–23 I 1941 ble han rekruttert av sin svoger, yrkesoffiseren løytnant Lars Trygve Heyerdahl-Larsen (1912–1944),Pryser 2010, s. 160 til den norske militære motstandsorganisasjonen Milorg. Der fikk han snart viktige oppgaver,Pryser 1994, s. 89-92 og ble kjent som kanskje den mest aksjonsorienterte mannen i Sentralledelsens sekretariat (SL).«I november 1941 var Milorg blitt anerkjent av London-regjeringen som en egen avdeling av det norske forsvaret, direkte underlagt Hærens (senere Forsvarets) Overkommando. I 1942‒43 ble organisasjonen ordnet i mindre geografiske enheter – i alt 22 distrikter inndelt i avsnitt, områder, grupper og lag. De rapporterte til Sentralledelsen (SL) i Oslo, som anført av den unge juristen Jens Chr. Hauge hadde overtatt den daglige ledelsen av Milorg.», fra artikkelen «Milorg», på nettstedet norgeshistorie)Njølstad 2008, s. 114 Holst var en dreven «illegalist», bevisst risikoen ved avsløring. Han gikk alltid med pistol og giftpille for å kunne ta livet av seg for ikke å avsløre organisasjonen om han ble tatt.
Fra 1942 arbeidet Holst som kurér for motstandbevegelsen. Han hadde nær kontakt med kjente motstandsmenn som Ole Borge (1916–1995), benevnt som «stor O»,«Den nye strukturen ble vedtatt på et møte i januar 1943. Man ble enige om å opprette en i-side og en o-side. Men mens man før hadde hatt to i-er som delte organisasjonsarbeidet i Sør-Norge mellom seg, ble det nå bestemt at det skulle være én generalinspektør – en Stor I – for alle distriktene, og at han under seg skulle ha et antall distriktsinspektører, i-ene. På o-siden skjedde det også utvidelser, og arbeidet ble ledet av organisasjonssjefen, Stor O.», Semb-Johansson 1995, s. 43 og Jens Christian Hauge, benevnt som «stor I».Haavardsholm 1995, s. 52 Ifølge historikeren professor Tore Pryser, var Holst sentral i Hauges innføring i motstandsarbeidet: «På mange måter var det faktisk Holst som lærte opp den uerfarne Hauge.»Pryser 2010, s. 161 Sammen med Ole Borge etablerte han Edderkoppen, Milorgs deknings- og eksporttjeneste, med leiligheter der motstandsfolk gikk i dekning før de ble «eksport» (hjulpet til å flykte) til Sverige.Münter Rolfsen 1995, s. 122Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 112
Da kjemikeren Jomar Brun (1904–1993), en nøkkelperson i produksjon av norsk tungtvann, og hans hustru måtte flykte til Sverige i 1942, var det Holst som, gjennom Milorgs sambandssjef Salve Staubo (1900–1989), organiserte dekkleilighet for ekteparet i Oslo. Det var også Holst som gjennom Staubo rekrutterte Milorgs legendariske våpensjef Bror With.Njølstad 2008, s. 128
miniatyr|Plakett på veggen av Gabels gate 39, et viktig møtested for Milorgs SL, hvor Kai Holst deltok Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i Milorg, hadde Holst en viktig rolle i det praktiske arbeidet i organisasjonen. Under aksjonen 22. juli 1942 for å frigjøre to motstandsfolk som hadde blitt arrestert, Jens Ropstad og Rolf Karlson, ble Holst ifølge Gunnar Sønsteby (1918–2012) involvert som samtalepartner med sitt store kontaktnett. Holst anbefalte den kommunistiske motstandsmannen Asbjørn Sunde (1909–1985) for aksjonen, som lyktes.Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 142 Holst hadde en særlig viktig rolle for Milorg høsten 1942,«Etter denne voldsomme tappingen av den sentrale ledelsen i SL eksisterte det kun ett forbindelsesledd mellom Rådet og samtlige organer innen O, nemlig Kai Holst. Det var heller ingen tverrgående forbindelser, slik at svært mye var avhengig av ham.», Moland 1991, s. 23 da flere av lederne ble arrestert eller måtte flykte til Sverige. Holst deltok på møtet ved årsskiftet 1942–1943, da Milorg ble reorganisert med Jens Christian Hauge som generalinspektør.Kjeldstadli 1959, s. 168
Det var Kai Holst som fikk ansvaret for å være kontaktmann til SL for de fire norske agentene fra Special Operations Executive (SOE) som deltok i den såkalte Bittern-ekspedisjonen høsten 1942. Operasjonen var ment å gi Milorg opplæring og støtte for likvidering (mord, også omtalt som overlagt drap) av farlige personer, som angivere for tyskerne. Operasjonen skapte imidlertid vondt blod mellom Milorg og SOE, grunnet manglende britisk forståelse for norske forhold. Dårlig disiplin blant to av de fire utsendte agentene fra Storbritannia ga også et negativt inntrykk, særlig den mangeårige kriminelle Johannes S. Andersen, kjent som Gulosten.Njølstad 2008, s. 118
I et halvt års tid (første halvdel av 1943) arbeidet Kai Holst for, og delte dekkleilighet med, Jens Christian Hauge, i Munkedamsveien 75 på Ruseløkka i Oslo.«Munken, som lå på hjørnet av Munkedamsveien og Parkveien lå i faresonen. I Munken hadde vi på den tiden store arkiver i hemmelige rom, under kjøkkenbenken og inne i veggene under vinduene. (Kaka og jeg hadde bodd der en tid sammen og Rudolf hadde overtatt stedet som bolig, men det var fremdeles litt av et hovedarkiv der.)», Hauge 1995, s. 123«Kaka og jeg bodde en tid sammen i Munken og hadde det både godt og hyggelig.», Hauge 1995, s. 129Njølstad 2008, s. 115, 134, 166–168 Holsts kjæreste og senere ektefelle, Margarete Corneliussen, stelte for de to karene og var selv dypt involvert i motstandsarbeid.Njølstad 2008, s. 165, 168 I sin rapport om arbeidet under krigen ga Jens Christian Hauge en svært god attest til «Kaka», som Kai Holst ble kalt, og fremhevet ham spesielt blant medarbeiderne.«SLs folk var alle gode å samarbeide med og alle var meget hjelpsomme. Jeg må særskilt nevne Kaka som var en storartet illegalist, alltid villig til å hjelpe, full av oppfinnsomhet og godt humør.», Hauge 1995, s. 27
miniatyr|Løvenskioldsgate 17, hvor to norske medløpere ble likvidert av Milorg i 1943
Til tross for sin dårlige helse arbeidet Holst hardt, og tok en rekke farlige oppdrag. Blant annet hadde han møter med personer som kunne tenkes å arbeide for den tyske sikkerhetstjenesten.«Endelig kom Kaka og Syver bort i en agent som utga seg for å komme med meldinger fra Grini. De hadde såvidt jeg husker et møte med ham på Majorstua for å få peiling på hvordan han så ut. Det var høyt spill.», Hauge 1995, s. 172 Sammen med Hauge og Hansson-brødrene (Arthur Mørch Hansson, og Michael S. Hansson) drev Holst gjennom at farlige norske og tyske agenter kunne likvideres og organiserte lag for dette.Njølstad 2008, s. 554Martinsen 2010, s. 70«Under Kakas ledelse ble det så satt opp et par nye eksekusjonslag med tilhørende skyggere; det var for det meste kvinner. Bittern-folkene trente opp de to aksjonslag; det var hensikten at de selv skulle lede de første aksjonene. Det ble gjort en serie forsøk på å skaffe av veie bademester Hagen og hvis jeg ikke tar feil, Torgersen. Alle forsøkene mislyktes imidlertid. Agenten som forsøkte å felle Kaka ble imidlertid ombrakt i 1943 etter at en hadde oppsporet hans bopel i Løvenskioldsgt.», Hauge 1995, s. 173«Hauge var seg smertelig bevisst at han bar et særlig ansvar i disse sakene, formelt og reelt. Sammen med Hansson-brødrene og Kai Holst hadde han drevet igjennom det linjeskiftet i Milorgs ledelse som åpnet for planlagte likvidasjoner.», Njølstad 2008, s. 554
Før likvidasjonen i Løvenskiolds gate 17 i 1943, hvor de norske medløpere Finn Roald Andersen og Charles Anderson ble likvidert, var det Kai Holst som utførte vesentlige deler av forarbeidet. Han kopierte tegninger av gården, skaffet våpen og kontaktet Asbjørn Sunde, som påtok seg oppdraget med likvidasjonen.Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 191–194
I tillegg til å være kontaktledd mellom ledelsen i Milorg og distriktsorganisasjonene, var Holst kontaktperson til grupper uavhengige av Milorg. Det var SOE-agenten Gunnar Sønsteby,Sønsteby 1960, s. 100 etterretningsorganisasjonen XU,«Litt senere fikk vi imidlertid ny og bedre kontakt med Fredrik og XU gjennom Kaka.», Sønsteby 1960, s. 166 Asbjørn Bryhns aksjonslag 2A, og den kommunistiske Osvald-gruppen (også kjent som Sunde-gruppen etter lederen Asbjørn Sunde).