Marie Sophie Hingst (1987–2019) var en tysk historiker og blogger som urettmessig hevdet å være etterkommer av holocaustoverlevende. Hun ble født i Wittenberg i en protestantisk familie, men diktet opp en jødisk bakgrunn og sendte dokumentasjon på 22 fiktive eller ikke-eksisterende slektninger, som hun hevdet var holocaustofre, til det offisielle holocaustminnesmerket Yad Vashem.
Hingst drev bloggen Read On, My Dear, Read On, hvor hun skrev om sin påståtte jødiske bakgrunn og identitet, samt sine erfaringer som tysk utvandrer i Irland, hvor hun flyttet i 2013. Bloggen fikk hundretusener av visninger, og hun ble kåret til «Årets blogger» i 2017 av Die Goldenen Blogger (De gylne bloggerne).
Gjennom hele livet forfalsket Hingst store deler av sin bakgrunn, sine forbindelser og prestasjoner. Hun hevdet å ha bakgrunn innen seksualundervisning, og at hun angivelig hadde grunnlagt et sykehus i New Delhi og arbeidet med seksualundervisning for flyktninger i Tyskland. Hingst brukte sine falske meritter til å oppnå priser og anerkjennelse. I tillegg til utmerkelsen «Årets blogger» skrev hun for den tyske avisen Die Zeit og var en av vinnerne av Financial Times’ «Future of Europe»-prosjekt i 2017. I juni 2019 avslørte Der Spiegel-journalisten Martin Doerry at Hingsts påstander var falske, med hjelp fra et team av historikere og arkivarer. Hun ble kritisert i tyske medier, noe som førte til at omdømmet hennes ble ødelagt.
En måned etter at Doerry avslørte henne, begikk Hingst selvmord 17. juli 2019, 31 år gammel. Svindelen og dødsfallet vakte oppsikt over hele Europa. Tysk og irsk dekning av Hingst var forskjellig. Den førstnevnte fokuserte på det ekstremt sensitive temaet hun hadde løyet om, og hvordan hun burde ha blitt stoppet tidligere, mens irske medier fokuserte på den psykiske helsen hennes og beskyldte Doerry for ikke å ha tatt hensyn til sårbarheten hennes. Hun ble sammenlignet med andre kvinner som hadde blitt avslørt for å ha gitt en uriktig fremstilling av sin bakgrunn, som Anna Delvey og Rachel Dolezal. Likheten mellom Hingst og Dolezal, som begge hevdet å ha blitt utsatt for etnisk diskriminering, utløste en diskusjon om identitetspolitikkens rolle i slike påstander.
Oppvekst, blogging og karriere Marie Sophie Hingst ble født 20. oktober 1987 i Wittenberg, en by i Sachsen-Anhalt i det som da var DDR. Hun vokste opp i en familie med akademikere og protestanter. Bestefaren hennes var prest. Etter å ha fullført videregående skole ved Liborius-Gymnasium i Dessau, studerte Hingst historie ved universiteter i Berlin, Lyon, Los Angeles og til slutt Dublin, hvor hun flyttet i 2013. Hun gikk på Trinity College Dublin, hvor hun fullførte en doktorgrad. Fra 2015 til 2017 var hun stipendiat ved Trinity Long Room Hub Arts and Humanities Research Institute. I 2013 grunnla hun bloggen Read On, My Dear, Read On, der hun skrev om livet sitt som tysk utvandrer i Irland og sin påståtte jødiske bakgrunn og identitet. Hingst ble kåret til «Årets blogger» i 2017 av Die Goldenen Blogger (De gylne bloggerne), og Der Tagesspiegel skrev i juni 2019 at Read On, My Dear, Read On hadde «faste lesere».
Hingst hadde ingen jødisk herkomst på noen av sidene av familien. Hun hevdet at moren hennes var en fransk-israelsk medarbeider i Leger Uten Grenser, at hun hadde begått selvmord da Hingst var 16 år, og at hennes ikke-jødiske biologiske mor var hennes stemor. Hun fant dessuten på en jødisk bakgrunn for besteforeldrene på farssiden og beskrev dem som overlevende fra holocaust, med foreldre som omkom i folkemordet. Hingst oppga 22 slektninger som angivelig hadde omkommet i holocaust til Yad Vashem, Israels offisielle holocaust-minnesmerke. Det ble senere fastslått at de fleste av disse personene aldri hadde eksistert, og at de resterende ikke hadde jødisk bakgrunn eller ikke var holocaustofre. Ifølge senere rapporter fant hun på denne bakgrunnshistorien kort tid etter at hun flyttet til Dublin.
Innholdet i Read On, My Dear, Read On beskriver denne påståtte familiehistorien. Hingst hevdet at hennes besteforeldre på farssiden begge var de eneste overlevende i sine familier. Bestefaren hennes var angivelig den yngste av fem sønner, og bestemoren hennes den yngste av fem døtre, og begge mistet foreldrene sine og eldre søsken i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Hun oppga detaljer om når mange av hennes slektninger hadde blitt myrdet, men disse stred med historiske datoer, for eksempel oppga hun at deportasjonen av oldefaren hennes og hans familie skjedde i februar 1940, mens deportasjonene av jøder til Auschwitz først begynte i mars 1942. Hingsts uttalelser var til tider selvmotsigende. Hennes påstander om hvor mange slektninger som ble myrdet, var forskjellige i bloggen hennes og i de opplysningene hun sendte til Yad Vashem. Et sentralt tema i bloggen var bestemoren hennes, som hun fremstilte som en viljesterk kvinne uten respekt for «begrensningene i den jødiske tradisjonen». Hingsts bestemor skulle angivelig ha arrangert årlige samlinger for andre Auschwitz-overlevende i Tyskland, og Hingst selv skulle som barn ha ordnet invitasjoner til slike arrangementer og deltatt på dem for å lytte til gjestenes fortellinger.
Denne bakgrunnshistorien var ikke det eneste temaet i bloggen. Da den tyrkisk-tyske journalisten Deniz Yücel ble fengslet i Tyrkia i 2017, sendte Hingst ham daglige postkort der hun uttrykte sin støtte. Hun la ut skanninger av hvert postkort på Read On, My Dear, Read On, og beholdt kopier til seg selv, som hun ga til Yücel etter at han ble løslatt. Hingst skrev også til Meşale Tolu, en annen tysk journalist som var fengslet i Tyrkia sammen med sin lille sønn.
Hingst fant dessuten på flere prestasjoner hun angivelig hadde utført i sitt liv. Hun skrev på bloggen sin at hun i 2007, i en alder av 19 år, hadde grunnlagt et sykehus i New Delhi med tilbud om seksualopplysning. Denne påståtte prestasjonen fikk henne til å skrive for Die Zeit om sine angivelige erfaringer, under pseudonymet Sophie Roznblatt. Disse erfaringene omfattet arbeid på en legekontor i Wittenberg, hvor hun spesialiserte seg på å besvare anonyme spørsmål om seksualundervisning fra flyktninger.
I tillegg til prisen som «Årets blogger» og artikkelen i Die Zeit vant Hingst Financial Times’ «Future of Europe»-prosjekt i 2017. Hennes vinneressay, «Europeans should not abandon a collective identity», ble publisert på deres nettside. I takketalen sin nevnte hun sin jødiske familie. Hun har blant annet vært panelmoderator for møter ved Minnesmerket over Europas myrdete jøder, medlem av Trinity Colleges jødiske forening og ansatt ved Selma Stern Center for Jewish Studies Berlin-Brandenburg. I 2018 startet Hingst en viral Twitter-hashtag kalt #KunstGeschichteAlsBrotbelag («kunsthistorie som pålegg på brødskiven»), basert på å gjenskape berømte kunstverk og historiske fotografier med mat. Etter at hashtaggen ble populær, ga hun ut en fotobok om temaet hos forlaget DuMont i mars 2019. Boken ble en kommersiell suksess. Da artikkelen i Der Spiegel ble publisert i juni 2019, jobbet hun hos Intel i Dublin som en selvutnevnt «disruptor», en rolle hun tilskrev sin suksess på sosiale medier.
Avsløringen i Der Spiegel Lesere reiste tvil om Hingsts blogginnlegg etter å ha lagt merke til «selvmotsigelser» i opplysningene hennes. I 2018 undersøkte historikeren Gabriele Bergner, i samarbeid med en advokat, en arkivar og en slektsforsker, detaljene i Hingsts blogginnlegg sammen med andre forskere. I desember samme år kontaktet Bergner Der Spiegel-journalisten Martin Doerry med sin mistanke om at Hingst ga et uriktig bilde av sin bakgrunn. Doerry, hvis bestemor Lilli Jahn selv ble drept i Auschwitz, ble kontaktet på grunn av sin erfaring på dette området. Han hadde året før vært med på å avsløre Wolfgang Seibert, en leder i det lokale jødiske samfunnet i Pinneberg, for et lignende bedrageri. Undersøkelser utført av Bergner, Doerry og arkivarer fra byarkivet i Stralsund gjennom første halvdel av 2019 førte til konklusjonen at Hingsts påstander om å være etterkommer av holocaustoverlevende var falske.
I juni 2019 publiserte Doerry artikkelen «The Historian Who Invented 22 Holocaust Victims», en avsløring av Hingsts påstander, på nettsiden til Der Spiegel på tysk og engelsk. Artikkelen presenterte forskning som tydet på at Hingst hadde fabrikert historiene om sin jødiske bakgrunn, sitt medisinske arbeid i India og sitt arbeid med seksualopplysning blant flyktninger i Tyskland. Artikkelen i Der Spiegel ble plukket opp av andre nyhetsmedier i de tyskspråklige landene i Europa. Der Tagesspiegel sammenlignet henne med den russisk-tyske svindleren Anna Sorokin (også kjent som «Anna Delvey»). Neue Zürcher Zeitung diskuterte betydningen av saken for redaksjonell pålitelighet, og bemerket at Hingst hadde blitt publisert i Die Zeit og refererte til at Der Spiegel selv hadde blitt lurt av den uredelige journalisten Claas Relotius året før.
Hingst fjernet bloggen sin og engasjerte en advokat, som uttalte til pressen at Read On, My Dear, Read On «gjorde krav på å ha en betydelig grad av kunstnerisk frihet». I en uttalelse til Trinitys studentavis The University Times «benektet hun på det sterkeste alle anklager» fra Der Spiegel og sa at hun «aldri hadde forfalsket noe». Die Zeit trakk artikkelen hennes tilbake, og andre organisasjoner som hadde gitt henne en plattform, som Südwestrundfunk og Deutschlandradio, trakk på samme måte tilbake sin støtte til henne. Hun ble fratatt Die Goldenen Blogger-prisen. Det ble opprettet en tysk Wikipedia-artikkel som beskrev Hingst som en «blogger og svindler».
Etter publiseringen av Doerrys artikkel i Der Spiegel intervjuet Derek Scally fra The Irish Times Hingst, med den hensikt å publisere en artikkel om henne. Scally opplevde Hingst som følelsesmessig opprørt og strevde med å takle den negative oppmerksomheten hun ble utsatt for som følge av den internasjonale dekningen av svindelen hennes. Han beskrev henne som «opprørt og såret, men likevel intelligent og til og med humoristisk». Hun uttrykte sin dype fortvilelse over artikkelen i Der Spiegel, og beskrev seg selv som om hun følte seg «flådd levende», og fortsatte å holde fast ved bakgrunnen og prestasjonene hun hadde presentert på bloggen sin, til tross for bevisene på det motsatte. Scally informerte sine arbeidsgivere og Doerry om at han følte seg ukomfortabel med å skrive om Hingst for The Irish Times. Han fryktet at ytterligere publiseringer ville sette hennes psykiske helse i fare, og var bekymret for at han kanskje ville bli den siste personen som så henne i live.
Selvmordet og etterspillet Hingst ble funnet død i leiligheten sin i Dublin den 17. juli 2019, 31 år gammel. Dødsfallet ble klassifisert som selvmord.
Noen uker etter Hingsts død publiserte Scally en artikkel i The Irish Times om sitt eget intervju og sine møter med moren hennes, Cornelia, i tiden frem til hennes død. Cornelia beskrev datteren sin som en person med «mange virkeligheter, og jeg har bare tilgang til én». Doerry snakket med The Irish Times under forutsetning av at uttalelsene hans ikke skulle publiseres. I stedet avga han en enlinjers uttalelse om at «Der Spiegel vil ikke kommentere artikkelen og beklager dødsfallet». Doerry publiserte kort tid etter «Why I Was Right to Report on Marie Sophie Hingst's Lies» for Der Spiegel, hvor han analyserte Hingsts død og den offentlige reaksjonen og konkluderte med at hans rapportering var nødvendig for å forhindre en «hån» mot holocaustofrene.
Nasjonale forskjeller